Tanker fra blokken (ved Edvardsen i Dokken)

15/05/2011

Det var en gang et SV-menneske

Filed under: Umerket — eedvardsen @ 14:14

Et blogginnlegg om boken SV fra Kings Bay til kongens bord

TV-serien Det var et gang et menneske var en del av barndommen min og nå ligger den som DVD-boks i stuen. Serien er kronologisk og tar for seg alle tider med de samme karakterene (bla. den kloke hårete gamle mannen, hovedskurken (med rød nese), bi-skurken (med rød-nese) og den vesle mann med sin kone og en sønn). Serien formidler faktiske historiske hendelser, men har et a-historisk trekk ved å skape et inntrykk av at menneskene og konfliktene er de samme til alle tider, og ikke minst ved å ha utviklingsoptimistisk syn (det går alltid framover).

Jeg likte Det var en gang et menneske som barn, jeg har vist serien til mine egne (som ikke var like entusiastiske) og serien vekket min interesse for historie. Men som historisk framstilling har den selvfølgelig en enorm svakhet ved at den ikke får fram historiske endringer av hva et menneske er, har vært og hvor radikalt ulike forståelsesformer mennesker har levd og lever innenfor til ulike tider.

Det er flere måter å få fram slike historiske forskjeller på. I julen leste jeg Finansdepartementets historie 1965-1992. Boken har fått kritikk for å ikke ha et eller flere overordnede teoretiske perspektiver (for nettopp å klare jobben med å historisere), men jeg synes den likevel klarer å få fram den “tidsåndene” ved å være nitidig i beskrivelsene av hvilke faglige diskusjoner som foregikk i det mektige departementet. Boken fortalte meg også at det er minst like viktig å kjempe for å forandre de rådende ideene, som å kjempe for regjeringsmakt.

Spartacus forlag har alliert seg med SVs sentralstyre og sørget for at boken SV Fra Kings Bay til kongens bord er blitt en semi-autorisert historiebok om SV, boken markedsføres via partiet og de ligger leseeksemplarer i partilokalene i Bergen . Det er mitt klare inntrykk at det regnes om litt illojal av en SVer forholde seg kritisk til denne boken.

Politikk handler om å moblisere mennesker og om å endre lover og fordeling av penger. Men det dreier seg også om å skape og kjempe for ideer. Når SVs sentralstyre har latt en kommentarjournalist med kjærlighet til “kjendiser” og konflikter skrive en historiebok om SV, så er det helt definitivt et politisk valg. Jeg skal snart komme til bake til om det er et lykkelig eller ulykkelig valg SV.

Det fjorten sider lange kapittel 17 i “SV-historien” er meget interessant. Det illustrer med statistikk hvordan SF/SV har gått fra å være et parti for mannlige industriarbeidere til et parti for offentlig ansatte kvinner med høyere utdanning. Men det er begrenset hvor dypt man kan gå over fjorten siden. For de som vil lese mer om denne endringen, så vil jeg ha lest (gjerne på nytt) Magnus Marsdals utmerkede bok Frp-koden.

De øvrige 17 kapitlene i “SV-historien” har fravær av statstikk, forsøk på grundige beskrivelser av tiden, men er i all hovedsak preget av kommentarjournalistikken sin kjærlighet til kjente mennesker og eksplistitte konflikter. Vi får noen små glimt av livet til noen aktivister på Lillehammer og Stavanger, men det blir nærmest med noen bisetninger. Forfatteren Frank Rossavik har begrunnet dette med at; han måtte skrive om personer folk kjente til om det skulle bli interessant (jfr. lanseringsmøte på Studia torsdag). Markedsmessig kan kanskje det være en riktig vurdering, men det er ikke noe godt kriterium for hvordan på en best mulig måte beskriver SF/SV i ulike historiske perioder.

Den omtalte boken er underholdene med sine fortellinger om gamle kjente SV-fjes (spesielt morsom er historien om jakten på Tande P.) , og som politisk kommentarjournalistikk er den jo bra (han har studert protokollene og avisartiklene). Men, som sagt, kommentarjournalistikken har sine klare begrensninger (aktørorientert, historisk endismensjonal og utviklingsoptimistisk (slik som i Det var en gang et menneske) . Og de samme begrensingene har denne boken.

Kapitalismens triumf er i dag så overveldende at det er lettere å se for seg verdens totale ødeleggelse enn et annet økonomisk system. SV hadde i sin første fase av regjeringsdeltakelsen til hensikt å både være en pådriver for konkrete kortsiktige forbedringer, og samtidig utfordre rammene for politikken. Denne tobeinte partivisjonen ser ut til å nå være erstattet til fordel for en stadig mer blankpolert seiersøyle. Nestleder Audun Lysbakkens utvikling fra tvisynt regjeringskritiker og systemkritiker til ansvarlig og tilkneppet statsråd er i denne sammenhengen meget illustrerende.

I denne situasjonen hadde SV fortjent og trengt en bok som ikke er preget av kommentarjournalistens intellektuelle latskap og evne til å se det samme overalt til alle tider, men heller en bok som kunne få fram hvordan ideene og kulturen i SV har forandret seg. Aller mest hadde partiet trengt en bok som evnet å beskrive sammenhengen mellom SV og de store endringene i kultur og samfunn fra 1950-tallet. Dette handler ikke minst om kvinnebevegelsen og kvinnenes rolle, og den høyrepopulismen som fra 1970 vokste fram og endret hele partilandskapet og styrkeforholdet mellom høyre- og venstresiden.

De gangene jeg blir fanget av den persondyrkende skrivestilen og tenkemåten , så ender jeg nesten alltid opp med Reidar T. Larsen som favoritt. Han formulerte allerede før SV fødsel i 1975, det som fortsatt burde være et viktig emne for SV (i en tale som vi takket være overvåking har tilgang til☺):

Hvis vi ikke lykkes – gjennom Sosialistisk Valgforbund – så skal vi være klar over at det ikke faller tilbake til sine gamle leier. Vi vil utvilsomt se en helt annen bevegelse som skyte vekst da – Anders Langes bevegelse – eller det kan være en annen som trer frem – som vil ha store muligheter til å fange opp de masser som nå er i bevegelse.

Ved forrige valg hadde SV 6,2%-oppsluting, avtakerne til Anders Lange hadde 22,9%

02/05/2011

Yngleplassen på Møhlenpris

Filed under: Umerket — eedvardsen @ 11:17

Ordfører,
Vårlyset flommer nå over Bergen by. Lyset gir oss alle litt ekstra energi, og det gjør at vi legger bedre merke til ting vi burde gjort i vinter.

Vindusvask kan være et eksempel.

Her er et annet eksempel:I november avviste flertallet i bystyret, uten befaring, en sak om alternativ tilkomst til Møhlenpris. Bakgrunn for saken var et initiativ fra velforeningen. Det er en stor og daglig bekymring på Møhlenpris knyttet til at den eneste tilkomsten, med bil, til bydelen går mellom skolen, idrettshallen og fortballbanen – altså midt i det som akkurat nå en yngleplass for våryre barn og unge.

Ordfører,
Byråd Rygg skal ha skryt for å delvis ha svart på spørsmålet (via facebook) med at det nevnte området dette vil bli vurdert inn i en kommende plan. Det er bra!

Mitt spørsmål er om Rygg har vurdert kortsiktige og enkle tiltak for å forbedre trafikksikkerheten omkring skolen? (nøkkelord: skilting, mindre omleggingen av kjøremønsteret, merking og enklere fysiske tiltak)?

28/11/2010

Miljøbevegelse og teknologistiftelser

Filed under: Umerket — eedvardsen @ 11:45

Teknologistiftelsen Zero har i forbindelse med den planlagte linjen mellom Sima-Samnanger bedrevet et forunderlig maskespill med å uttale seg prinsipielt positive til monstermaster, men samtidig hevde å ikke ha konkludert når det gjelder det planlagte og meget omdiskuterte monstertråkket mellom Sima og Samnanger i Hardanger. Stiftelsen forteller at det generelt er for monstermaster bare de ikke fører til; ”unødvendig store konsekvenser for trua arter”, og Zero har nå laget et notat om Hardanger hvor de trekker fram behovet for flere undersøkelser av de negative konsekvensene av sjøkabel. Slikt maskespill lønner seg tydeligvis: Statsminister Jens Stoltenberg skamroste nylig teknologistiftelsen Zero og deres leder Einar Håndlykken for deres standpunkt i spørsmålet om kraftlinjer.

Hertuginneomfavnelsen fant sted på teknologistiftelsens årlige konferanse, også i år med et meget kjendisspekket program; med for eksempel Live Aid-gründeren Bob Geldof og klimapanelets leder Rajendra Pachauri. Zeros leder er den energiske og dyktige, tidligere lederen av Natur og Ungdom, Einar Håndlykken. Han går inn i det som er en egen norsk gründerbevegelse: Energiske og dyktige menn med et miljøengasjement som allierer seg med velbemidlede enkeltpersoner eller selskaper og grunnlegger sitt eget selskap. Disse nye selskapene skaper arbeidsplasser for mennesker med miljøengasjement og relevant kunnskap. Fredric Hauge, Kurt Oddekalv og Einar Håndlykken er forskjellige, men det er en del av det samme fenomenet. Disse selskapene bidrar svært ofte med relevant kunnskap, og de har verdifulle ressurser til å kunne følge opp faglig og bidra med egne utredninger.

Det er lett å se at også Naturvernforbundet er inspirert av arbeidsmåtene til disse selskapene. Stadig oftere legges det fram gode og relevante rapporter og utredninger fra hovedkontoret. Det siste eksemplet er rapporten ”Krafttak for riktig kraftbruk» om det store potensialet for å spare elektrisk kraft. I tillegg til sin egenverdi, så hadde kraftrapporten også alliansebygging som en viktig tilleggsverdi. Medutgivere er Norsk Industri og teknologiforbundet NITO. Naturvernforbundet er bra, men kan trolig bli enda bedre på å bygge allianser. Både blant flere fagorganisasjoner og matprodusenter finnes det helt klart potensielle alliansepartnere. Også når det gjelder alliansebygging kan vi nok lære noe av de nye miljøselskapene à la Zero. Det er viktig å hele tiden være tilgjengelig og åpen for samarbeid. Og vi prøver hele tiden å lete etter alliansepartnere i saker som engasjerer medlemmene våre. Naturvernforbundet og Norsk Astma- og allergiforbund samarbeider derfor både nasjonalt og i Bergen om å få stoppet giftskyen som ligger over både Bergen og andre norske byer i vinter. Det mangeårige prosjektet Oljefri.no inkluderer kommuner, fylkeskommuner og private selskaper og viser slik en meget stor samarbeidsevne fra vår side.

Systematiske utredninger, samarbeid og allianser er noe vi har til felles med Hauge, Håndlykken og delvis Oddekalv. Men vi har også noe som egentlig er en skinnende juvel, men som i hverdagen kan framstå som en grå papirlapp. Nemlig medlemmer, årsmøter og brede og sammenhengende diskusjoner. Og denne herlige blandingen av gamle og nye tradisjoner og ferske og halvgamle diskusjoner gjør at Naturvernforbundet har en langt mer helhetlig politikk på sine egne premisser enn det vi finner hos miljøselskapene. Dette kommer fram i flere spørsmål, men spesielt i Sima-Samnanger- spørsmålet har dette kommet klart fram. Zero er nærmeste utelukkende opptatt av fornybar energi og feirer nærmest alle teknologier uten punktutslipp, selvsagt til jubel fra kraftselskapene og omfavnelser fra kraftsosialisten Stoltenberg. Naturvernforbundet er opptatt av både klimaet, det totale energiforbruket og naturmangfoldet. Og derfor arbeider vi for en massiv ENØK-satsing som vil gjøre mange nye linjer overflødige.

Vi ønsker selvsagt også å bli omfavnet, men av medlemmer og ikke av stats- og bedriftsledere. Bruk derfor gjerne adventstiden til å spørre noen venner og familiemedlemmer om de vil bli medlem av miljøbevegelsen!

Lederartikkel i neste nummer av NaturVest

28/06/2010

Filed under: Umerket — eedvardsen @ 12:05

26/06/2010

Hva er meningen med SV?

Filed under: Umerket — eedvardsen @ 11:34

SVs framtidige ledere er langt mindre viktig, enn hvilken kultur og hvilke ideer som preger partiet.

” Hva er meningen med livet,” spør ofte min snart åtte år gamle sønn. Svarene mine er stort sett dårlige og aldri politiske. ”For at vi skal ha det litt gøy,” er et svar han selv har lansert, og som han virker mest fornøyd med. Selve meningen med livet hører hjemme i religionen og/eller de private lidenskaper (eks.: litteratur, moderne dans, mat, fotball og i beste fall venner og familie), ikke i politiske fellesskap og ideologier.

Etter ekstremiteten, stormannsgalskapen og de omfattende krigene i forrige århundre, så er det jo også svært forståelig at man reserverer seg mot å putte for mye lidenskap og store følelser inn i Politikken. Resultatet er en post-politisk styreform. Flere kulturteoretikere har påpekt på at det er lettere å se for seg verdens totale undergang, enn at det skal komme et annet samfunnssystem enn kapitalismen. Vi kan si med Slavoj Zizek at vi alle er blitt ”fukuyamister”, for vi har i praksis sluttet oss til ideen fra historikeren Francis Fukuyama om at vi er kommet til historiens slutt. Alle fra høyre til venstre mener at global markedsøkonomi og representativt demokrati er den endelige løsningen.

Men kapitalismen medfører jo en rekke problemer: Økonomisk ulikhet forsterkes, tapere marginaliseres, det grunnleggende kravet om vekst har til nå ikke vist seg å være økologisk bærekraftig og kraftige kriser er en nødvendig del av systemet. Lille SV i lille Norge kan neppe alene åpne opp historien for alternativer til kapitalismen. Men fram til og med sommeren 2008 brukte SV sine små flittige muskler på Verden til Venstre – en prosess hvor alliansepartnere, sympatisører og partimedlemmer ble invitert til å heve blikket. Det eksplisitte målet var å få fram at politikk ikke bare dreier seg om det muliges kunst, men også om å utvide rammene for hva som er mulig. Prosessen motiverte mange medlemmer og sympatisører og åpnet en liten sprek i den politiske fantasiløsheten. Det finnes alternativer! SV ga rom for å se tiår framover og tenke over meningen med sitt eget liv som et politisk aktivt menneske.

Nå virker det derimot som om den rød-grønne-regjeringen er i ferd med å bli den eneste meningen med SV. Verden til Venstre er ingenting annet enn en død nettside og til siste nummer av partiavisen Venstre Om forteller lederen av arbeidet med nye prinsipper, Bård Vegar Solhjell, at den rød-grønne-regjeringen er noen mer enn en koallisjon av ulike partier – noe langt mer langvarig og permanent. ”Vi er alle tilhengere av det rødgrønne prosjektet,” heter det i selvpresentasjonen til det nyetablerte rød-grønne-debattforumet i Oslo, som virker å være etablert på samme grunntanke. De har invitert til debatt mellom eksperter og rød-grønne topp-politikere. Det var nok en nærliggende ide som lå til grunn for at flere av SVs tillitsvalgte kunne fortelle at ”vi vant valget,” selv om partiet ved forrige valg hadde mistet mer enn en fjerdedel av oppslutningen sin.

Partier har ingen egenverdi, og er slik sett helt meningsløse. Det avgjørende er hva de kan skape av forestillinger, begreper, mobiliseringer og store og små endringer i historien. Om vi mener at det rød-grønne-prosjektet er det historiske endepunkt, og så langt det er mulig å tenke seg den politiske utviklingen, så synes jeg det er litt vanskelig å forklare hvorfor vi skal opprettholde SV som eget parti. Det er jo rom og mulighet for å vinne støtte for opposisjon til regjeringen innenfor Arbeiderpartiet både når det gjelder miljø-, asyl-, utenriks- og skattepolitikk.

Hvorfor skal vi drive med det eget parti?

Jo, meningen med SV burde være å vise at det finnes muligheter for å drive en annen politikk, og å kunne forestille seg en annen verden. Det finnes ingen fasitsvar på hva som er den beste måten for å presse fram nye tanker. Men i dag finnes det kun en mindre vilje hos sentrale tillitsvalgte til å stange mot og gå rundt det som hevdes å være ”urealistisk” eller ”umulig”, slik helt sikkert kvinnelig stemmerett, 8-timersdagen, lovfestet barnehageplass eller Bybanen i Bergen mange ganger ble omtalt.

Hvordan er det blitt slik at den rød-grønne regjeringen er i ferd med å bli selve meningen med SV? Den allmenne fantasiløsheten og mangelen på selvtillit hos venstresiden i Europa er selvsagt en viktig grunn. Men om vi skal gå til det mer spesifike med SV etter 2005, så produksjonen av en sterk applauskultur en viktig årsak. Denne er bygget opp gjennom et systematisk arbeid fra stortingssekretariat og partikontor. Publikasjonene ”500 dager – 500 seire” og ”Vi gjør Norge Rød-grønt” kan være et godt bilde på utviklingen. Her gjøres det ingen analyser, her vektes det ikke mellom store og små spørsmål. Det bare lages lange tematiske lister av ”alt” man har oppnådd i regjering tross sin begrensede størrelse. (Ut i fra denne suksessformelen så har man jo for øvrig bedre forutsetninger for å være tilfreds etter man gikk fra en oppslutning på 8,8 til 6,2%). Det tas også få initiativ til debatter fra partikontor og medlemsavisen har ikke plass til debatt eller annen form for meningsbryting.

Det er garantert en stor påkjenning å sitte i harde løpende forhandlinger med maktpartiet Arbeiderpartiet, og jeg har stor forståelse for at SVs sentrale tillitsvalgte har behov for godord og noen klapp for å mobilisere nok krefter. For øvrig førte den tidligere svært utbredte dissenskulturen i SV, kombinert med et naivt forhold til massemedier, til enorme mengder politisk støy. Noe måtte gjøres for å få arbeidsro, men nå som applausproduksjon er i ferd med å bli den dominerende funksjon ved partiapparatet, står partiets ansikt fare for å ende opp i en latterlig grimase –foran et hode uten ører. At SV utvikler en bedre balanse mellom applaus og diskusjon, mellom å sende og motta budskap er langt viktigere enn hvem innehar de formelle posisjonene i toppen av partiet. Ideene, kulturen og partiet vil nok alltid være viktigere enn individene på toppen.

Meningen med SV er nok ikke alene ”å ha det gøy”. Men er det ikke et mål å holde historiens råk åpen? Bør ikke SV konkret vise og insistere på at det finnes alternativer til den ikke bærekraftig og urettferdige økonomiske logikken som styrer oss? Råken kan ofte holdes åpen gjennom relevant samarbeide med andre partier, organisasjoner og bevegelser, men samarbeidet har jo i seg selv har jo ingen egen mening.

Espen Edvardsen
Varamedlem av Bergen Bystyre

23/04/2010

Grønn samfunnsbygging i praksis

Filed under: Umerket — eedvardsen @ 18:59

I dag var det et historisk møte på jernbanepuben i Bergen.

En historisk allianse av arbeid, kapital, natur, høyreside og venstreside i politikken.

Jeg har jobbet i et interimstyre med Christopher Beckham og Gunn Vivian Eide i oppstarten, så i dag var jeg litt stolt. Så stolt at jeg gitt litt over tiden da jeg holdt appell.

Her er cirka den appellen jeg holdt som leder av Naturvernforbundet i Hordaland:

Kommende alliansepartnere og venner av en modernisert Bergensbane!

Den tradisjonelle karikaturen av en miljøverner, er en person med lenker foran eller gjerne opp på en gravemaskin.

En som person som har til klart mål å stoppe gravemaskinen.

Det er mange gode grunner til å stoppe gravemaskinene:

Vi mennesker tar i dag for stor plass – og bruker for mye av verdenes ressurser. Og dette får konsekvenser for den naturen som vi er en del av. Naturen har både en egenverdi og den er vårt biologiske arvesølv – det vi kan bruke i framtiden for å utvikle nye matslag på og medisiner.

Det klassiske eksemplet på hvordan biologien er vårt arvesølv er den medisinen som er helt avgjørende for å kunne gjøre en hjertetransplantasjon. Uten denne medisinen vil de nye hjertene støtes ut.

Men takket være en sopp, som man fant i en jordprøve fra Hardangervidda, så vant man en unik biologisk struktur som egnet seg for å utvikle denne medisinen.

I dag er vi inne i en mangfoldskrise – naturen blir stadig mer enfoldig. Eller: For å bruke et annet bilde: Vi er i ferd med å ete opp såkornet!

Vi mennesker svir – nærmest bokstavelig talt – av for mye ressurser. Det fører til utslipp av klimagasser som med overveidende grad av sannsynlighet fører til økt global oppvarming. Noe som igjen fører til mer
ekstremvær, flom og tørke.

Noen velger å tvile på klimaforskningen. Og man skal aldri stole blindt på vitenskap. Men om noen veingeniør etter en omfattende undersøkelse hadde sagt at det var fare for at Askøybroen kunne ramle sammen, så ville den blitt stengt.

Nå sier en mengde fagfolk at det medfører stor fare om vi ikke kutter utslippe av klimagasser – det bør vi på samme måte lytte til – på samme måte som til veiingeniørene.

Til sammen kunne både klimakrisen og artskrisen vært gode grunner til å sette seg foran de aller fleste gravemaskiner.

Fram med lenker!?

Kunne vi naturvernere sagt …

Men det gjør vi ikke i denne saken. Hvorfor det?

Det er ett sett med veldig gode miljøargumenter for en modernisert Bergensbane med reisetid ned mot fire timer:

Det første er at med en så kort reisetid, så vil det for mange passasjerer være et godt alternativ til fly mellom Oslo og Bergen. Og ett godt alternativ til bil langs strekningen. Vi vil kunne flytte passasjerer fra et transportmiddel som tar dårlig vare på energien og fører til betydelige klimagassutslipp – og over til et utslippsfritt alternativ som tar enormt godt vare på energien. (Om vi hadde priset utslippene fra flytrafikken i forhold til hvor samfunnsøkonomisk skadelig det er, så hadde det garantert vært konkurransedyktig.)

Det andre er at vi vil kunne flytte store mengder godstransport over fra trailertransport og over på det utslippsfrie og energieffektive alternativet. Økt fart, gir økt frekvens og økt kapasitet.

Det tredje er sannsynligvis omdiskutert.
Men modernisering av Bergensbanen vil føre til ett langt mindre arealinngrep enn de fleste eventuelle nye lyntogtraseer. Naturvernforbundet er positiv til utredning av lyntog i Norge – men det er jo også helt åpenbart at når de konkrete prosjektene kommer, så vil vi bli satt i store dilemmaer knyttet til arealbruk.

Et politisk hovedargument er at dette kan gjennomføres:
Det snakkes og har vært snakket mye om tog i Norge. Men i forholdet til behovet er det gjort veldig lite.

I denne sammenhengen angriper noen oss venner av en modernisert Bergensbane for å ikke være visjonære nok.

Ordet visjon kan (i følge ordboka) bety enten:
innbilt synsopplevelse
ett indre bilde
religiøs åpenbaring

Med unntak av sistnevnte for noen, så er ikke en modernisert Bergenbane en visjon. En modernisert Bergensbane er en konkret plan som det trenges politisk vilje til å gjennomføre. Vi er mye nærmere målet enn det man er for visjoner.

Og målet med denne aksjonen er vel nettopp å styrke denne viljen.

Det betyr for det første at vi må arbeide i våre egne organisasjoner for at dette kommer høyt på dagsorden. Vi i Naturvernforbundet har en jobb å gjøre i forhold til vår egen nasjonale organisasjon. Vi må snart få kastet lenkene og gå for fullt og samlet inn for dette prosjektet.

Det betyr for det andre at vi her sammen må få dette høyere opp på dagsorden i Hordaland. På det årlige toppmøtet (med stortingsrepr. og samfunnstopper) i januar var det ingen som snakket om modernisering av Bergensbanen. Det bør ikke skje igjen.

Vi må nå bygge et samfunn for framtiden, som er klimanøytralt og i balanse med naturen. I den grønne samfunnsbyggingen er en moderinsering av Bergensbanen et utmerket prosjekt.

Kom, gravemaskiner, kom!

06/04/2010

Replikk til Rambøl om CCS

Filed under: Umerket — eedvardsen @ 07:22

I dag ble denne replikken publisert i BA:

Gasskraftverket på Mongstad
er tema for et innlegg fra Arbeiderpartiets Odd Rambøl (BA 30.03). Jeg står gjerne skulder til skulder med Rambøl i arbeidet for å begrense de menneskeskapte klimaendringene, og ikke minst for at vi skal handle nå og ikke vente til det er for sent. Men jeg vil samtidig på det sterkeste advare mot den overdrevne optimismen Rambøl framviser på vegne av den såkalte CO2-rensingen., som man annet jobber med å utvikle på Mongstad.

En mer presis beskrivelse av fenomenet er mulig fangst og lagring av opptil 80% av CO2-utslippene (CCS). Betydelige deler av miljøbevegelsen er optimistisk, i forhold til hva man kan oppnå med CCS. Og alle vi som er oppriktig opptatt av å begrense klimagassutslippene, kan jo ikke noe annet enn å si at det er bra at man bruker penger på å fange og lagre klimagassen CO2. Men vi snakker overhodet ikke om en ferdig utviklet og trygg teknologi. Man klarer i dag ikke å få fangsten effektiv nok og sørge for tilstrekkelig trygghet og effektivitet i lagringen. Jeg viser blant annet til Statoil sine problemer med deponering fra Snøhvit. Å sammenligne et deponert fangstprodukt med ubrukte olje og gassreserver, slik Rambøl gjør i sitt innlegg, er useriøst og mangler noen form for dekning.

I 2005 jublet Stoltenberg II-regjeringen for at CCS var sikret på Kårstø, og et drøyt år etterpå lovde de CCS på Mongstad innen 2014. Prislapp på sistnevnte var 3 milliarder. Men verken Kårstø eller Mongstad har i dag et CCS-anlegg. 2014 er nå gitt opp som målsetting for Mongstad, og den nye foreløpige samlede prislappen er 50 milliarder. (Og mens vi venter spyr gasskraftverkene CO2 tilsvarende utslippene fra flere hundre tusen privatbiler). Hva den endelige sluttsummen vil bli er det ingen forunt å vite.

CCS-teknologien er for øvrig også internasjonalt omdiskutert som en løsning på klimakrisen. For eksempel stiller EUs klimakommissær Connie Hedegaard spørsmål ved om det er en formålstjenlig løsning. Det man nå forsker på i Norge er gass fra gasskraftverk. Det angivelige kommende markedet i Kina består av kullkraftverk. Noe som sannsynligvis også føre med seg utfordringer. Det kan jo i denne sammenhengen være verdt å nevne at Kina nå investerer langt mer i fornybar energi.

CCS kan kanskje være en del av løsningen. Men en hovedvei til et samfunn med lave utslipp er det ikke. Om man også hadde brukt 50 milliarder på enøk i boliger og bygg, oppgradering av kraftlinjer, mer kollektivtransport i storbyene og forskning og utvikling av ny fornybar energi. Så ville man garantert fått større utslippsreduksjoner pr. krone. CCS-teknologiens rolle i verdensmarkedet er uviss. Her er Rambøl mer optimistisk enn jeg kan se det i dag er grunnlag for. Jeg vil tillate med å kalle det naivt.

25/03/2010

Parsermoni i paradishotellet

Filed under: Umerket — eedvardsen @ 21:39

Det går mot parsermoni i Paradise Hotel.

Jeg sliter veldig med å forstå reglene i dette programmet, som visstnok kvinner med høyere utdanning har en spesiell hang mot. Men jeg har forstått det slik, at det gjelder å ikke bli kastet ut av «paradiset». Også er det noe med «fredning».

Programmet ruller og går (slik er det å bo med andre), mens jeg skal prøve å skrive en kort oppsummering av kveldens møte om Nygårdsparken på Møhlenpris skole. NÅ er det reklamepause på TV3 og det kan kanskje være ett greit anslag for et av hovedbudskapene fra møtet:

Nygårdsparken er først og fremst et torg for omsetning av ulike typer narkotika. Tilnærmet alle som er der har et bosted, men de trekkes til parken for å kjøpe og selge narkotika. Nygårdsparken er sannsynligvis Nord-Europas største åpne omsetningssted for narkotika (men det meste av nakotikaen i Bergen omsettes ikke i Nygårdsparken).

En franskmann som hadde bodd flere år i Amsterdam, var svært overrasket over hvor åpent omsetningen foregikk og hvor stort omfang den hadde.

Flere mente at dette narkotikatorget hadde en spredningseffekt i nærmiljøet og førte til en form for normoppløsning i forhold til vold, skadeverk og tyverier.

Det var ingen som tok til motmæle mot dette hovedbudskapet, men det var ulike synspunkter på hva som burde gjøres. Grovt sett er det to løsninger:
1) Overholde forbudet mot narkotikaomsetning i Nygårdsparken
2) La narkotikamiljøet forbli i Nygårdsparken, men satse enda mer på behandling og ettervern, samt «liberalisere» ved å åpne opp for sprøyterom og heroinassistert behandling.

Hver av disse løsningen kan føre med seg problemer.
1-> fører til at miljøet flytter seg til ett eller flere andre steder og at politiet får mindre kontroll.
2-> det skjer ingenting, og parken forblir et område hvor folk er redde og man må vokte sine barn for sprøytespisser.

SVs gruppeleder Oddny Miljeteig deltok på møtet, og var forbilledlig åpen på at det er vanskelig å vite hva som er de beste løsningene for Nygårdsparken.

Fram til midten av september skal vi i programkomiteen med hjelp av støttespillere i og utenfor SV, sørge for å ha utviklet en helhetlig politikk for både Nygårdsparken og rusomsorgen i Bergen. Det blir krevende, men blant annet etter møtet i kveld, så oppleves det som noe det er fornuftig å bruke tid på.

Forresten:
Victoria ble «stemt ut» i parsermonien.

19/03/2010

Nei til boikott av Israel!

Filed under: Umerket — eedvardsen @ 10:32

Ord bidrar til å forme virkeligheten. Det noen kaller en terrorist, kaller andre for en frihetskjemper.

«Terrorist»
og «
frihetskjemper» er klare kontraster.

Men det meste av ordformingen av virkelig­heten handler om valg med ulike nyanser. I et presseskriv med sitater kan man eksempelvis velge mellom «hevder», «forteller» og «slår fast» osv.

Men la oss nå bruke ordene til noe:

Statene Israel okkuperer et territorium som folkerettslig tilhører en annen stat. Det er legitimt at de søker å begrense kriminalitet med å hindre at det uføres terrorhandlinger på Israels folkerettslig aksepterte territorium. Men den israelske forsvarsstyrken terroriserer store deler av den palestinske befolkningen med å holde tilbake forsyninger, og driver samtidig en en krigføring som også har til formål å ramme sivile.

«Terrorkrig» er en nokså presis beskrivelse av en slik virksomhet.

Hva kan vi gjøre for å stoppe denne årelange utøvelsen av statlig terror?

Når Saddam Hussein i 1990 angrep og okkuperte Kuwait innførte hele verdenssamfunnet «økonomiske sanksjoner». Slike sanksjoner har flere stater i dag mot militærdiktaturet Burma.

Hvorfor er ikke kravet «økonomiske sanksjoner» mot Israel, slik man hurtig innførte mot Irak i 1990? Likebehandling skal jo være et grunnprinsipp i den liberale verdensorden, og Israels overgrep og okkupasjon er mer brutal og omfattende en det Irak gjorde i Kuwait.

Men solidaritetsbevegelsen i Norge krever ikke sanksjoner, de holder på bruken av ordet «boikott». Jeg synes ordet har to svakheter:
1) «Boikott» gjør spørsmålet til noe personlig, men jeg synes dette først og fremst er et folkerettslig spørsmål som den norske staten skal ta seg av. Det burde være ulovlig å handle med Israel så lenge staten driver terrrorkrig.
2 ) «Boikott» gir gale historiske assosiasjoner, og gjør det enklere å stemple aksjonen som anti-jødisk og rasistisk.

De som setter staten Israel høyere enn menneskerettigheter, bruker boikott-ordet for alt det er verdt. Å kontinuerlig påpeke jødehat er jo en av hovedstrategiene til det komplekset som Norman Finkelstein har kalt Holocaust-industrien. Og i går ble Audun Lysbakken beskyldt av Frp for å bidra til jødehets. Dette er jo selvsagt feil, men det bør åpne opp for en refleksjon om hvilke ord vi bruker i vår kamp for menneskerettighetene til den palestinske befolkningen.

Derfor: Det er på høy tid med kraftfulle økonomiske sanksjoner mot staten Israel.

02/03/2010

Verden, partiet, biblioteket og navnet

Filed under: Umerket — eedvardsen @ 22:53

Hør: Hva er det med meg
og hva er det med meg
hør: hva er det, hva er det
hva er det som gjør meg
så vanskelig i verden?

det spurte jeg meg selv om
det prøvde jeg å svare på

jeg sa til meg selv
at det som er med meg
må vel også være i verden
og det som ikke passer i meg

kan vel heller ikke passe i verden

så hva er det med meg
og hva er det med verden
og hvis jeg skal gjøre noe med meg
må jeg vel også gjøre det med verden

hva er det med meg og verden, sa jeg
men det hjalp ikke stort å si det

verden var et altfor stort ord
og jeg et alt for lite

Ett ord i mellom jeg og verden er biblioteket, der lånte jeg boken hvor jeg fant dette diktet av Geir Gulliksen (fra samlingen Et ansikt som minner om norsk politikk).

Partiet SV har vært stedet jeg de siste to dagene har oppholdt meg. Og partiet kan tidvis oppleves som et like lite begripelig, som både verden og jeg kan i diktet til Geir Gulliksen.

Det som hele tiden slår meg med partiet SV, er den enorme selvrefleksiviteten. Jeg opplever at i SV-verden er hele tiden det mest presserende spørsmålet hvordan man egentlig ser ut: Opprører, stabukk, offensiv, defensiv og/eller mobbeoffer osv.?

Jeg kjenner jo ikke noen andre partier i verden. Så det kan godt hende at det er slik i alle partier i Norge, i Skandinavia, i Nord-Europa, i Verden. Jeg kjenner bare SV godt. Og egentlig ville det overraske meg om denne refleksive bølgen ikke også har slått inn over andre partier.

Strengt tatt, så har vel denne hyperrefleksiviteten slått inn over hele kulturen vår, for en god stund siden.

For meg handler politikk først og fremst om å styre samfunnet. Jeg vil ha en styring som fører til minst mulig økonomiske og sosiale forskjeller, og til at vi som menneskehet ikke lever i ubalanse med den naturen som vi er en del av. Og derfor er jeg med i SV. Et parti som både har miljø og rettferdighet som slagord.

Det går egentlig ganske dårlig i forhold til til både fordeling og natur:
Forskjellen i Norge har økt de siste 25 årene. Med Stoltenberg-regjeringen sine innstraminger av asyl- og innvandringspolitikken, så ser vi enda klarer de brutale utskillings- og utelukkingsmekaniser som brukes i denne verden hvor godene er så dypt urettferdig fordelt.

Kollapsen i de internasjonale klimaforhandlingene i København, viste at vi ikke klarer å handle i forhold til den klimakrisen vi med overveidende stor sannsynlighet er i ferd med å gå inn. Og det er en minst like stor krise i forhold til naturmangfoldet. Vårt felles naturgrunnlag blir stadig fattigere; artene og naturtypene blir færre.

Det som hele tiden slår meg, er at disse store dystre bildene sjelden blir utmalt eller gitt oppmerksomhet, til fordel for arbeidet i det selvrefleksive «speilet». Hvordan ser vi ut i dag?


MEN LA DETTE VÆRE SAGT:

Jeg kjenner andre politiske grupper (ofte små), som nærmest kan gjøre det til en kult å pompøst dyrke de store dystre bildene av verden. Det er min erfaring at slik pompøs dyrking fort fører til handlingslammelse.

Ofte kombineres denne handlingslammelse av en selvrettferdig følelse av å ha rett. Det er mitt inntrykk at den slovenske filosofen Slavoj Žižek ofte inntar en slik dyster, og for hans del; kommunistisk, tilskuerrolle. Dette beskyldes han jo også for av Bernard-Henri Lévy i denne samtalen (oversatt og publisert av Vagant). Men han sier likevel en del interessant:

Å ikke gi avkall på framtiden, verken til markedet eller staten, det er dét som er kommunisme for meg.

I et av Stortingets møterom parafraserte Stortingsrepresentant Lars Egeland i går et dikt av Bertolt Brecht, om en bostedsløse i New York. Jeg klarer det ikke så bra som han. Men hovedpoenget var at at det også er viktig å hjelpe enkeltmenneskene her og nå.

Det er jeg fryktelig enig i. Og god politikk er både å ha blikket på det store bildet, ha konkret små grep for å gjøre verden litt bedre og samtidig ha en følelse for hvordan man blir oppfattet av andre.

Men det er jo fryktelig krevende å få til alle disse tre tingene på en gang.

Audun Lysbakken hadde nok sikkert forberedt seg foran speilet før talen sin om inkluderingspolitikk til SVs landsstyre i helgen, men i talen var speilet dyttet til side for å heller se verden. Den sammensatte og mangfoldige verden som Norge anno 2011 er. Om det ikke var det helt stor bildet, så var det i hvert fall et mye større bilde enn det jeg på lenge har fått beskrevet av en politiker.

Jeg synes partiet virkelig var i verden.

Men tilbake til Gulliksen fra Biblioteket:

DIKTET MINNER om verden, skrev jan erik vold
det betyr vel at diktet minner om at verden finnes

men også at diktet ligner på verden: det samler på hendelser
jeg ikke forstår, og som ikke har noe med hverandre å gjøre

da jeg fikk vite at M lå død i senga på et spansk sykehus
satt du i et fly på vei til den andre sida av jorda

den samme dagen ble en nitten år gammel gutt i uniform
drept av en landmine i den krigen vi fører i Afghanistan

av alle som døde den dagen ble disse to ført sammen for meg:
èn som hadde kjent meg fra før, og en jeg ikke kjente

som i et dikt hvor hver ny linje
hadde glemt hva som stod i den forrige

jeg besøkte aldri broren min, men senere fant jeg byen han bodde i
på google earth: hus og tak, trær og skygger, men ikke et menneske

å se, slik var det i Kabul også, og i den byen du befant deg
som i et barns drøm om å våkne til en verden tømt for folk

hver kveld den uka satt jeg alene og leste göran sonnevi om igjen
diktene var råere, mer direkte enn jeg husket, noen dikt måtte jeg

krangle med, andre kom til meg som lyden av stemmen din
da du endelig ringte, kortpustet, for å si at dere var kommet frem

i et dikt fra 1984 skrev sonnevi om ei jente (hun het Yasmina)
om ansiktet hennes, at det var et eneste sår, skadet av fosforbomber

han satte sitt eget navn ved siden av hennes: jeg heter Göran
i et senere dikt skriver han at pentti saarikoski klandret ham for dette

saarikoski kalte det et triks: det kunne ikke gjøres mer enn èn gang
likevel står alle navn ved siden av hverandre, skriver, sonnevi, alle

Morgenbladet gir forresten statsminister Stoltenberg en slags ros på lederplass. «Alle skal med» er kraftfulle ord.

Men hvem er disse alle (og hva mener de egentlig om meg)?

PS
Gulliksen har også et dikt om kuk og fitte i boken sin. Om jeg hadde lagt inn både kuk og fitte i overskriften, så hadde jeg nok fått litt flere lesere. Fått flere til å se på navnet mitt her på internett. Men hva skal jeg med de blikkene på navnet mitt?

Older Posts »

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.