Transiteateret (TT) har vært et frisk pust i Bergens åndsliv. Jeg opplevde de første gang for omlag ti år siden, i kjelleren på Bergen Smådyrklinikk. De hadde jobbet da inngående med en lederartikkel i Dine Penger. Teaterspråket var både erklært og tydelig inspirert av den ikke-realistiske fremmedgjøringsteknikken til bl.a. Bertolt Brecht.
På slutten av det litt desillusjonerte 90-tallet opplevde jeg plutselig noen som jobbet med kunst, og samtidig ønsket å jobbe fram noe. Merk at jeg IKKE skriver «å formidle noe», men å «jobbe fram». For jeg opplevde at det viktigste ikke var å direkte formidle et budskap, god moral mv., men å jobbe fram en grundig historisk betinget refleksjon over samtidige talemåter, kroppsholdninger og setningsmelodier.
Jeg har dessverre gått glipp av flere av deres produksjoner. Men rett før den rød-grønnregjeringen ble en realitet, så klarte jeg å få med meg en episode av «To be continued …» på DNS (hvor de da fikk være gjester). Den episoden jeg så var i stor grad bygd på arbeidet Cat, Walk, Cat. Og det var en forestilling som som jobbet med setningsmelodier i stor grad fra media- og film (Pearl Harbour var sentral). Og for meg fikk deres arbeid fram hvor dypt inni hodene våre Hollywoods heroiske individualisme er.
Ved Festspillene i Bergen i 2007 satte de opp det stalinistiske stykket Die Maßnahme av Bertolt Brecht og Hanns Eisler. Det skjønnte jeg ikke relevansen av. Og ved årets festspill har de satt opp en forestilling som heter «Elephant Stories», som er bygd på en tekst av Elfriede Jelinek og en av Tore Vagn Lid (en av de to som hele tiden har drevet TT).
BA synes dette var veldig bra. Og BTs Landro liker det ikke (slik han bortimot aldri gjør med TTs produksjoner), han vil ha mindre effekter og mer en naken scene. Det blir omtrent som å sende en fotballmonomann på basketkamp, for å etterpå måtte høre han klage på at det ble dømt for lite hands.
I motsetning til Landro, så har jeg stor sans for scenespråket til TT (totalteater). Men denne gangen synes jeg rett og slett at deler av teksten er altfor dårlig. Elfried Jelinek sin tekst er god, full av liv og energi. Men teksten Tore Vagn Lid har skrevet, blir etter min oppfatning for banal og direkte. Det er verken et godt essay (om det var meningen), eller godt teater. Og på sitt verste så snakker den bare de som «holder» med «kunsten» og «mennesket» etter kjeften. Det kan sikkert være behagelig, men det fører ikke til den grundige historisk betingete refleksjoner som TT på sitt beste får til.
Jeg håper vi igjen få se et arbeid fra TT (eller andre) som jobber med broker av samtiden, i stedet for en egenskrevet tekst av denne typen.
MEN
Stykket kommer til Oslo (Nasjonalteateret) i begynnelsen av september. Og er vel verdt å se.
Tanker fra blokken (ved Edvardsen i Dokken) 