Vodkaflaskeholder som standardutstyr

I mai 1991 kunne jeg med statens tillatelse kjøre personbil. Det første jeg gjorde var å låne min fars Ford Sierra og gasse den opp i 150 km/t på den såkalte «langsletta» på den svingete og smale Beisfjordveien. En kriminell og komplett idiotisk handling. Men heldigvis gikk det bra.

I omlag samme periode fikk jeg god tilgang til sprit, både kortreist sprit og svensk Absolutt. Noe som medførte en del pinlige og risikable episoder, som jeg ikke har noe behov for å publisere på internett.

Man skal passe seg for å tro at egne erfaringer gjelder alle. Men det er nå min erfaring at unge menn ofte gleder seg over farten fra sprit og eksplosive forbrenningsmotorer.

Partiet Frp. har en overvekt av unge menn blant sine velgere. Og muligens er det derfor de nå ser ut til å utvikle en helhetlig politikk for spirt og bilkjøring, og for å i større grad binde disse sammen (noen jeg aldri har opplevd). Tidligere har nesteleder Per Sandberg erklært at veiene skal være så gode at man kan kjøre i fylla, og nå følger altså stortingsrepresentant Jan Arild Ellingsen opp med et forslag om at bensinstasjonene bør få selge sprit.

Med Frp. i regjering bli kanskje holdere for vodkaflasker standard i norske biler.

Reklame

Et bittert møte med Ivar og Billy?

Torsdag har datteren min bursdag, og skal man slippe fremmede foreldre inn i huset, så må man jo oppgradere leiligheten. Det blir altså en tur på IKEA!

IKEA er for mange en drøm, spesielt nordlendinger. Ja, for noen år siden var det til og med en underskiftskampanje for IKEA til Nord-Norge. Jeg er ingen IKEA-fan, men jeg erkjenner jo at det har et stort utvalg av relativt billige varer til Hjemmet. Med unntak av to gamle bord og en hylle fra Nattland Studentby, så består vel stort sett resten av hjemmet av ting anskaffet på – IKEA.

Men det er klart at IKEA delvis er et symbol for den bruk-og-kast-holdningen som preger oss truer med å utrade vårt globale naturgrunnlag. Men IKEA skal slippe å ta straffedommen for all vestens overforbruk, for det er nok av kjøpsenterkjeder som stimulerer til hyperkonsum.

IKEA og meg er ikke bestevenner. Men trenger jeg noe nytt til å ha hjemme, så kan jeg finne løsningen hos dem.

IKEA i Bergen ligger i Åsane. Men de trenger mer plass. En ærlig sak, når man driver butikk. Men det som er mindre respektfult er at IKEA IKKE vil etablere seg slik at de skaper minst mulig biltrafikk, men de vil heller skape mer biltrafikk ved å etablere seg i det som i dag er et verdifult natur- og friområde i den ellers så motorveipregede bydelen. Det virker som om IKEA til tross for protetster kan få rasere naturområdet og sette opp et stort bygg.

Fordi dette prosjektet er så dårlig både med hensyn til klimautslipp (økt bilbruk) og naturvern, så kommer Naturvernforbundet til å sende en anke til Miljøverndepartmentet og be dem om å ikke tillate prosjektetet.

Jeg skal på IKEA på torsdag, men jeg tror kanskje at kaffen i den store kafeterian kommer til å smake enda litt mer bittert enn vanlig?

Uføretrygdet eller medlem av Taliban?

«Våkn opp er ordet som gjelder nå! Vi ender opp i et land hvor det som gjelder er å være uføretrygdet eller medlem av Taliban! Vi trenger en regjering som tar kontroll over innvandringen og belønner de som vil og kan jobbe.

Ifølge Dagens Næringsliv skriver investor Stein Hansen dette i en mobliserings e-post for en pengeinnsamling til støtte for Frp. og Høyres valgkamp.

BMW-forhandleren Egil Stenshagen forteller at han er en del av en mobilisering av næringslivsfolk for Høyre og Frp. Og hans hovedargument er at han vil ha lavere skatt.

Det foregår med andre en mørkeblå mobilisering av penger for lavere skatt. Og e-posten fra Stein Hansen kan tyde på at for noen av «aktivistene» er også forrakt for svakhet og rasisme motiver.

SV nasjonalt får en del støtte fra LO og noen fagforbund. Dette er ikke støtte fra noen få rike enkeltpersoner, men fra noen av Norges største medlemsorganisasjoner.

Og i motsetning til de mørkeblå pengene, så er ikke forrakt for svakhet og rasisme blant LOs motiver for å gi penger.

SV har i Hordaland ambisjoner om å minst få en representant på Stortinget. Minst en som kan sørge for at klimakrisen blir tatt på alvor og at godene blir delt rettferdig. Men valgkampen kommer til å bli krevende, både på grunn av den mørkeblå mobiliseringen og fordi fylkeslaget i utgangspunktet har langt mindre kampanjepenger enn i 2005.

Er du uføretygdet, trygdet på anne måte, har etnisk minoritetsbakgrunn (det Stein Hansen kaller «medlemskap i Taliban»), lærer, sykepleier, selvstendig næringsdrivende, politi eller holder på med noe annet, og har noen kroner til overs, så er jeg sikker på at Hordaland SV gjerne tar i mot ditt bidrag.

Lenke direkte til betalingsløsningen – bruk kredittkort

Vår daglige pornografi

Jeg har intens følelse av valgkamp.

Akkurat nå går tiden med på å slipe på ord og formuleringer på løpesedler og finne «de rette» bildene. Å lage valgkampløpesedler er egentlig en evig diskusjon om hvem det er som (eventuelt) leser dem.

Foreløpig jobber vi ut i fra at hovedmålgruppen er egalitært orienterte kvinner og menn fra middelklassen med middels eller liten interesse for politikk. En løpeseddelmakers oppgave er å sørge for at disse menneskene likevel får lyst til å lese vår løpeseddel, som jo til en viss grad må handle litt om politikk.

En løsning er selvsagt å kjøre på med et «menneske», folk er generelt interessert i andre folk. Men det må være et menneske som ikke «støter» på noen måte. Vi har jo heldigvis Audun Lysbakken, som i tillegg til å være et oppriktig engasjert og klokt menneske, kan kunsten med å se blid og tiltalende ut. Sa jeg glatt?

I Nord-Trøndelag har den en kandidat som er i opplæringsfasen når det gjelder posering. Og i kontrast med sjefsposøren Krisin Halvorsen blir det litt artig:

Lenke til posør og pomp

Jeg hater valgkampmateriell like høyt som jeg beundrer våre topppolitikere som må posere som pornostjerner for at landets skal sikres en noenlunde fornuftig kurs.

Gjør deg klar for måneder med kandidatporno – blir resultatet en knallgrønn og rød valgseier, så får det være greit.

Ferieminner fra Afrika

I dag spiste hele kjernefamilien på Pastasentralen i Bergen. Vi havnet ved siden av to franske par som insisterte på å snakke italiensk med de som ryddet der.

Med et lekerom hvor de minste trives, et eneste glass rødvin, rutete duker og fransk og italiensk i øret kom feriefølelsen, type: sommer (selv om jeg jo overhodet ikke har ferie).

Etter en hard og lang dag spiste jeg mye, og det var nok kombinasjonen av metthets- og feriefølelsene (kanskje kombinert med valgkampmodus) som minte meg om Afrika i 2007.

Afrika er en avdeling i Dyreparken i Kristiansand. I Afrika kunne man klappe på og se på afrikanske dyr og kjøpe suvenirer til inntekt for noen fattige et sted jeg ikke lenger husker navnet på. Også var det buffeen! Buffeen hvor man man kunne spise så mye man ville av den ”afrikanske” maten, blant annet ”løveburger”. Selv stappet jeg nedpå fem av sistnevnte. Og ungene gikk selvsagt amok med is og juice. Topp-punktet var nok når de klarte å utvikle en kombinasjonsdrikk av eplejuice og sjokolademelk.

Plutselig kjente jeg en kvalme bre seg i kroppen, og jeg tenke litt på kontinentet hvor folk dør av sult og fattigdom.

Brunsneglen som metafor

Brunsneglen er blitt en utfordring for samfunnet som bare fører elendighet og ulykke med seg, noe vi også mener norsk asylpolitikk har gjort for nordmenn flest.

Dette skriver Kenneth Rasmussen i innlegget Anti islam, anti Tyrkia og anti innvandring! i Bergensavisen i dag.

Hva er det brunsneglen er en metafor for her? Innvandring? I så fall er vel dette reinspikka rasisme. Ingen stor overraskelse fra Rasmussen. Men er det Bergensavisen sin oppgave å trykke slikt?

Hvilken farge har framtiden?

Det startet som en veldig banal tanke: Jeg skulle lage en ingress til møte førstkommende torsdag på Cafe Opera i Bergen, og egentlig stjal jeg vel bare tittelen fra et svært likt møte i Oslo.: Rødt vs. Blått!

Etter snart fire år i arbeid for å fremme den sittende rød-GRØNNE regjering, så reagerte jeg like primitivt som et reptildyr: Hvor er grønt?

Var disse fargene noe å gruble videre på? Når jeg leste Svein Tuastads debattbok (Fridom, likskap og gullkort), så meldte tanken seg igjen: Hvor er grønnfargen?

Bøkene ”Deltakerne” (Lysbakken/Skjerve) og ”Fridom, likskap og gullkort” har en rekke ting til felles: Skrevet av SV-medlemmer, utgitt i 2009, tar til orde for mer demokrati i arbeidslivet og i liten grad konkluderende.

Men de har en ting til felles: de tar i liten eller ingen grad opp klimakrisen og den dramatiske reduksjon av antall arter og naturtyper. Og kanskje er dette helt greit, fordi det faller utenfor bøkenes emne som jo for begge først og fremst er en revitalisering av sosialismen (en demokratisk sosialisme)? I et slikt høyre-venstre-skjema, så passer muligens ikke miljøkrisene inn, fordi de det er tverrpolitisk enighet om at og hvordan de bør løses.

Kanskje … .

Men skal man skrive om framtidens sosialisme, så er det vanskelig for meg å se for seg at ikke forholdet til miljøet skal være et svært viktig element. Det kan godt være at man kommer til at konsensus er det beste, og at forlik er arbeidsmåten. Men uten at det er behandlet og diskutert, så blir ikke jeg overbevist.

Den eneste jeg har registrert som har prøvd å løfte fram denne diskusjonen har vært Knut Kjelstadli i forbindelse med lanseringen av boka; «Kan hende det gjelder å redde vår jord». Jeg mener Kjellstadli er inne på en debatt som bør reises og gis langt mer oppmerksomhet – både av sosialister, sosialdemokrater, borgelige og andre.

Jeg håper derfor Lysbakken/Skjerve og Tuastad finner langt mer plass til det grønne i sine neste bøker.

Et alvorlig krisetegn for sosialdemokratiet

I dag har det vært valg til EUs parlament. En forsamling med svært begrensede fullmakter og ikke engang rett til å velge sin egen regjering (men kommisjonsmedlemmene må nå i det minste godkjennes).

Dette er et valg med svært lav deltakelse. Noe som selvsagt bidrar til å gi parlamentet og hele EU lav legitimitet. Og de som er varme EU-tilhengere bør, etter min oppfatning, ha et forklaringsproblem i forhold til valgdeltakelsen.

Men lav deltakelse til tross, så er det til en viss grad et termometer på hvilke politiske vinder som blåser inn over Europa. Jeg er nå mest opptatt av de kreftene jeg direkte støtter eller opplever meg alliert med.

Dette skrives med forbehold, i og med at jeg ikke har klart å skaffe alle resultater og fullstendig oversikt.

RADIKALE VENSTRE
Og de radikale venstrepartiene gjør det brukbart. I Frankrike kommer antikapitalistene NPA inn med et mandat og får godt over 4%. Die Linke i Tyskland går fram 1% og gjør det brukbart (et unntak er Vänsterpartiet i Sverige som gjør et katastrofevalg).

GRØNNE
De grønne gjør det godt i alle land de stiller, og i Frankrike blir de til og med tredje største parti.

SOSIALDEMOKRATET
Sosialdemokrater kalles «sosialister», og det dårlige valg. Rett nok med svak framgang i Sverige og Tyskland. I Storbr. og Spania kan det forklares med «styringsslitasje», men i Frankrike gjør de et elendig valg fra opposisjon.

Det er en krise for sosialdemokratiet, når de i denne krisetiden ikke klarer å bære fram et prosjekt som folk tror på og stemmer på. Jeg skal nøye meg med å slå fast det.

Kuriosa
Piratpartiet kom inn i EU-parlamentet, det mest positive med det var at de forhindret ultrarasistene i Sverigedemokratarna å komme inn.

Feministisk Initiativ fikk en «boost» rett før valget etter at Abba-Benny hadde gitt et stort bidrag til partiets valgkamp. Money, Money, Money!

Den lille 17. maidebatten

Å skrive om 17. mai NÅ, er vel enten litt seint eller veldig tidlig.
La oss si tidlig.

Men det er jo ofte lurt å være tidlig ute om man vil påvirke noe. Og jeg vil jobbe for at det jeg opplevde på årets 17. mai på Møhlenpris skole ikke skjer igjen.

Jeg skildret det slik i et innlegg i Bergens Tidende.

Solen skinte, skoleplassen var pyntet og 4. klasse hadde et flott foredrag og sang. Jeg var på Møhlenpris skole, og for første gang skulle jeg som foreldre delta i 17. mai feiringen. Møhlenpris er en skole med en del barn med etnisk minoritetsbakgrunn, og det pluralistiske Norge var også hovedtema for den inviterte osloenseren Walid al-Kubaisi sin appell for dagen.
[…]
[E]tter hvert som Kubaisi dundret løs, så skjønte jeg at dette virkelig var en appell. Kubaisi ville mane fram et nasjonalt kampfellesskap mot innvandreres manglende vilje til å integrere seg og ta del i ”friheten”, og for å få folket til å vende seg mot de, angivelig, mektige ”venstreintellektuelle” som leder dem på ville veier.
[…]

Jeg fikk svar i form av et leserinnlegg av Torbjørn Lundhaug som mente at appellen var sterk kost, men at det var viktig med flerkulturelle stemmer på den flerkulturelle skolen. Lundhaug nevnte også at innvandrere måtte få beskjed om å legge noe av sin «kulturelle baggasje» igjen i hjemlandet.

Jeg har svart i et leserinnlegg med å spørre om de ikke fantes andre flerkulturelle stemmer med en sterkere tilknytning til Møhlenpris. Og at jeg ikke synes det er urimelig at et fullstendig ubalansert syn skal få stå alene. Men at på den annen side at 17. mai ikke nødvendigvis er den beste dagen for paneldebatter.

Ingen andre en Lundhaug har kommentert innlegget mitt. Bortsett fra at noen venstreradikale venner har visket om «avpolitisering».

Men er det nødvendigvis galt at vi har en dag hvor vi samles om det felles minste multiplum og spiser is sammen?

Kanskje. Det var en langt lavere andel med etnisk minoritetsbakgrunn på skoleplassen 17. mai, enn en helt vanlig skoledag på Møhlenpis. Så kanskje trenger vi en debatt om inkludering på nasjonaldagen?