Allmenndannelsen forusetter kunnskap om folkelig samtidskultur. Her er lenker til to aktuelle verk.
Den første er en svært ungdommelig direkte låt.
Den andre en en noe bredere låt som også tar for seg skattesystemet.
Det kan virke forhastet å dra politiske konklusjoner av to slike åndsverk. Men min klare konklusjon er at arbeidet for et mer kjønnrettferdig lønnssystem må styrkes.
Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land var den første «voksenboken» jeg opplevde en eller annen form for ny dybde av å lese.
Jeg er usikker på hvorfor,
og jeg er usikker på om det stemmer.
Det kan godt hende at denne følelsen, egentlig, kom etter at jeg opplevde at det å ha lest boken med entusiasme (den var gitt som obligatorisk lesing til 2C på Frydenlund Videregående skole) ble jeg plassert i en kategori jeg trivdes i.Kategorien: «de som leser romaner». Husker spesielt at Rune Skog fra Bjerkvik (en brukbar skiskyter på fritida) var ivrig på å plassere meg i denne kategorien.
Det fantes noen bøker i seksjonen hjemme hos oss i Beisfjord, men det var minst like mye plass til pynt. Og til TV, før den fikk en egen stue en gang tidlig på åttitallet. Det skjedde i hvert fall før 1981, for jeg husker 2-1 målet mot England i 1981 ble vilt bejublet av min far i TV-stuen. Den hadde da en hjemmesnekret bar i et bakre del og minst en av «sittetønnene» ble velvet av min far da Norge skårte ledermålet mot England.
Men dette handler jo ikke om TV, men om litteratur.
Jeg leste litt av de voksenbøkene som vi hadde fått vi bokklubben. Uår, Sweetwater og Insektsommer av Knut Faldbakken. Men av en eller annen grunn så var det Gymnaslærer Pedersens beretning som ga meg følelsen av å være en som leser romaner. Det kan godt hende det handler minst like mye om at jeg gikk i «andregym» og måte posisjonere meg for å stige opp i den middelklassen som jeg bare hadde med å stige opp i.
Dårlig til å spille fotball, generelt klønete og god på skolen (til å være fra lille Beisfjord). Jeg antydet handelsskole – det ble gymnas. Jeg antydet et hvilår – jeg ble kjørt opp på Universitetet i Tromsø. Middelklasse her we come!
Eller egentlig ikke.
Det gikk jo etter hvert ikke alt for bra i middelklassen. Jeg opplevde etter hvert at en etter en ble «tatt inn i varmen», enten det nå var i litterauren, jornalistikken eller akademia. For meg var ingen dører åpne. En fattig trøst er at, kanskje, mange har opplevd stengte dører på samme måte.
Rett nok klarte jeg etter hvert å få meg en jobb jeg kunne leve av og med.
Litteraturen og de stengte døren opplevdes etter hvert, og av en eller annen grunn, som to sider av det samme komplekset. Husker ennå hvordan jeg fikk raseriutbrudd hver gang jeg så Tore Renberg reklamere for sitt bokprogram, Leserforeningen het det vel. Det som provosert meg mest var at han brukte Litteraturen med stor bokstav, som et egennavn. Sikkert fordi det understreket dette som en institusjon, en stor bygning med stengte dører.
Jeg tenkte ikke på det for nå. Men parallellen er jo åpenbar til min fars hoderysting og kraftige irritasjon over Brikt Jensen sitt bokprogram, Bokstavlig talt, hver fredag. Og egentlig var hans irritasjon egentlig mer legitim. Det var jo bare en eneste TV-kanal da jeg bodde sammen med han («hjemme»).
Hvorfor skriver jeg dette?
Jo, jeg ville fortelle at det fortsatt hender at jeg leser romaner. Og at jeg har lest Karl Ove Knausgård sin bok «Min kamp». Den har fått svært mange gode anmeldelser. Blant annet en av min venn Øystein Vidnes.
«Borgerlig»
Jeg kan skrive og si dette ordet, for å forklare hvorfor jeg ikke liker boken helt. Selv om den jo rev meg med, side for side (stort sett, jeg er jo alltid i tvil om det er verdt å fortsette). En gang da jeg jobbet på et annen kontor, så begynnte jeg ved lunsjtid å spille pc-spillet Championship Mananger. Og jeg bare spilte og spilte, måtte bare litt til … . Og ble etter hvert svært trøtt og sliten, men rytmen med tabeller, sesonger og nye kamper drev meg videre. Akkurat slik det å se på et tog gjør at man bare blir stående. Må ha med seg neste vogn.
Tidlig neste morgen var jeg så vissen i beina at jeg slet med å gå skikkelig, og jeg måtte til slutt rive meg løs og ta en taxi i hjem. Jeg er alltid flau, når jeg tar taxi. Akkurat som jeg liksom ikke kan skikke meg, og må sløes med å ta taxi. Noe som i denne sammenhengen kan være litt relevant er at hovedpersonen i Karl Ove Knausgårds roman, som heter Karl Ove Knausgård, forteller hvor godt han liker å kjøre taxi. Eller skriver han drosje? Det klarer jeg ikke å huske. Drosje kommer visst fra russisk, og taxi fra latin. Jeg forestiller meg at taxi er kommet til det norske språket etter drosje, og sannsynligvis via America og den verdensfreden lovet alle som et skjold mot kommunismen.
Men med visne ben, så ble jeg kjørt hjem av en taxi og stupte i søvn etter å ha spilt pc-spillet Championship Mananger. Det endet opp med at jeg måtte knekke cd-platen med spillet på i to, for å kunne klare å jobbe på kontoret. Min kamp er en ganske besettende bok, men er det et bevis på at det er en god bok? Og hva er en god bok?
Jeg har nå uansett skrevet ordet «borgerlig». Men det er teit av meg, fordi det lukker nysgjerrigheten til de som eventuelt leser dette. Vår kommunikasjon er stappfull av merkelapper og stempler. Men noen stempler om merkelapper er irrelevante for de fleste lesere i 2009. «Borgerlig» er en av dem.
Men det som nå uansett slår meg med Karl Ove Knausgårds Min kamp, er at den er dypt borgerlig. Tekstens fortellerstemme har svært sjelden noen kropp. Andres kropper er svært intenst tilstede, men fortellestemmens kropp nevnes kun i korte passasjer. Også virker det som om stemmen knapt har noe forhold til historie. Med unntak av noen gamle lysbrytere, så opplever vi knapt at tiden går. Det viker som om at forteller og foregår i et tidløst sted.
Jeg har alltid tenkt på det borgerlige subjektet som et a-historisk subjekt som usynliggjør sitt eget stoffskifte med naturen. Så derfor ordet: «borgerlig».
Det kan komme noen mot-merkelapper tilbake på dette innlegget. Her er to forslag:
«banal»
«politisk»
Men kanskje jeg skal lese Min kamp 2? Det kan jo være greit å se hvordan det går neste sesong.
Kanskje kan vi vinne cupen?
Og hvordan går det med han midtbanespilleren som har 9 i stamina, men bare 3 i hodespill?
Norge er et overklasseland. NRK-innsamlingene minner om veldedighetsballene til den engelske overklassen rundt århundreskiftet, med pene dannede og selvtilfredse mennesker.
Sagt av Georg Johannesen til Balder magasin i 1995
Nå skal jeg gå og legge meg, men akkurat nå ser jeg en dokumentar om Mao og utviklingen i Kina. En scene var fra en stor datasal, hvor moteriktig kledde ungdommer jobbet med sine blogger og chatter og sa de først og fremst var opptatt av ”kjærlighet” (illustert av poserende ung jente med bar mage) og overhodet ikke av politikk.
Jeg vet ikke om dette egentlig er illustrerende for Kina, og parallellen til Norge er slett ikke åpenbar. Her er det en helt ok politisk interesse, også blant ungdom. Men i morgen kommer det som for mange er et stort gjesp.
For meg er det slett ikke noe gjesp. I jobben min som fylkessekretær skal jeg få videre informasjon om budsjettet. Men det er noe rituelt over dekningen og over kommentarene i den såkalte vandrehallen på Stortinget. Men det er selvsagt en stor viktig politiske forskjell:
Norge har nå et flertall av Stortingsrepresentanter som ikke velger skattereduksjoner – det fører til at den norske staten flere penger å bruke på fellesskapet. Dette har vært et rød-grønt mantra siden 2005, men det er like gyldig fortsatt.
Det er fortsatt ingen høyresidepolitiker som har klart å sannsynliggjøre eller vise hvordan dette de vil gi vekk i skatteinntekter, skal føre til en så høy vekst, at det igjen fører skatteinntekter som kompenserer det opprinnelige tapet.
Men på dager som i morgen, så savner jeg virkelig noen standpunkter og posisjoner. Ca. to.
Posisjon 1: Noen som vil øke skattene
Høyremannen og NHH-professoren Victor Norman hadde for om lag to år siden et utspill om å heve skattene – slik at vi kan finansiere våre felles velferdsordninger. SV er det eneste partiet som snakker om at man, med en del forutsetninger, kan øke skattene. Men via det rød-grønne samarbeidet er man bundet for de neste årene, For i den andre rød-grønne regjeringserklæringen har de dessverre blitt enige om å videreføre det såkalte ”skatteløftet”, det vil si at det samlede skattenivået ikke skal over 2004-nivået:
Vi vil i kommende stortingsperiode videreføre det samlede skatte- og avgiftsnivået som i dag. Innenfor dette nivået er det rom for å skape en bedre fordeling.
Dette gjør at man kan komme til kort (ikke i forhold til Høyrepartiene) i forhold til egne politiske forventninger. Hadde man valgt å heve skattene moderat, så kunne man for eksempel hatt råd til den offentlige tannhelsereformen partiet mitt har fremmet i to stortingsvalg. I stedet har erklæringen endt opp med luftige festformuleringer om tannhelse.
Posisjon 2: Noen som problematiserer oljefondet/pensjonsfondet
”Handlingsregelen” har sin festdag i morgen. Ingen dag i året blir den regelen snakket så mye om. Flåsete sagt, så kan man si at det egentlig burde hete ikke-handlingsregelen. Hovedregelen er å forhindre for stor pengebruk.
Hovedregelen er at vi ikke kan ta mer en den gjennomsnittlige avkastningen på fondet – som er satt til 4%. Regelen sier at om vi ”bruker” av de pengene, så tar vi av framtidens pensjoner. Jeg kommer tilbake til denne påstanden rett nedenfor.
Men flere år har Norge brukt mindre en 4%. Og årsaken har vært frykt for såkalt overoppheting. dvs. galopperende lønner og priser og følgelig nødvendig renteoppgang. Det er mitt inntrykk at dette inflasjonsmålet av mange forstås som den egentlige handlingsregelen. Under den økonomiske krisen med svikt i etterspørsel, så det nå vært mindre fare for overoppheting, og man har kunnet bruke mer penger av oljefondet.
Men tilbake til den egentlige handlingsregelen:
Er verdipapirer på verdens børser en bra måte å forberede seg på framtiden? Økonomen Erik Reinert reflekterer blant annet over dette i sin bok ”Spontant kaos” og ender opp med å sitere nobelprisvinner (i økonomi) Ragnar Frisch som har skrevet at:
Sparing for et enkelt individ og for et samfunn som helhet er to forskjellige ting. De burde egentlig ikke betegnes med samme navn, det virker bare forvirrende … . Det er bare ved en produktiv foranstaltning at samfunnet som helhet kan få i stand sparing.
Kort fortalt handler det om at vi som samfunn bør investere slik at det er mest mulig sannsynlig at vi kan produsere nyttige tjenester og produkter i framtiden. Jeg synes denne debatten om oljefondet, framtiden og handlingsregelen er viktig. Men den kommer ikke til å stå på dagsorden i morgen.
God natt!
I går kom altså den nye erklæringen til Stoltenbergregjeringen.
Euforiske tillitsvalgte
Helt oppskriftsmessig, så er selvsagt alle de tre regjeringspartienes tillitsvalgte over seg av begeistring. Bergenser og leder i Oslo SV Heikki Holmås er kjempefornøyd, det er også miljøpolitisk talskvinne Inga Marte Thorkildsen og begge nestlederne Audun Lysbakken og Bård Vegar Solhjell.
Uten at jeg skal mistenke noen for å lyve, så er det slik at alt annet en euforiske SV-tillitsvalgte ville skapt overskrifter i tabloidavisene. SPLITTELSE! STRID! etc. Og når regjeringserklæringen ble lagt fram for SVs landsstyre, så kunne de ikke annet enn å stille høflig opp med sine sandposer. Via twitter tilbød jeg landstyrepresentant Pål Julius et veddemål, hvor jeg ville gi han et oljefond om erklæringen ble avvist. Han vi ikke villig til å vedde mot. Slik er både SV og norsk politikk anno 2009.
Jeg har noen små verv i Bergen SV og har et av fylkeslagene som min arbeidsgiver og skal selvsagt lojalt følge opp jobbene mine der. Hverdagene gjøres enklere ved at SV har et godt program på en rad av viktige politikkområder: Arbeidsliv, eierskap, klima, velferd, skole etc. MEN entusiasme og begeistring er ikke noe man kan bestille, den må komme spontant. Og etter å ha lest den nye regjeringserklæringen så kjenner jeg ikke en sitring etter å slå hendene hardt mot hverandre.
Den tidlige Gro
Men partiet Høyre må både ha endret seg radikalt og skiftet samarbeidspartnere, dersom det er riktig at de er enige i 90% av erklæringen. Høyre ville tidligere både selge statlige selskaper og senke skattene, den rød-grønne regjeringen vil det motsatte. Høyre og Frp ville ha i gang oljeselskapene utenfor Lofoten og Vesterålen, den rød-grønne regjeringen er fortsatt i tvil.
Dersom nå ikke Høyre har gjort en radikal kursendring, så forteller politisk grovregning meg at dette alene er mer enn 10%. Og for meg var det også ukjent at Høyre var tilhengere av sletting av illegitim gjeld, endre stemmereglene i IMF og Verdensbanken og ikke fremme offensive handelskrav overfor fattige land.
Men er en sosialdemokratisk politikk à la en tidlig Gro Harlem Brundtland nok til å klaske hende hardt og hurtig mot hverandre? Om man sammenligner med Europas regjeringer for øvrig, så er det kanskje det. Høyresiden dominerer det Europas regjeringskontorer, så kanskje bør vi juble over at vi har en Stoltenberg (slik Hellas nå har fått sin Papandreou)?
Magnus Marsdal i Stiftelsen Manifest hopper bukk over de forholdsvis gode konkrete punktene innenfor utenriks- og klimapolitikken. Nøkkelord er sluttbrukererklæring for våpen, gjeldslette, en nasjonal plan for energieffektivisering og en beskrivelse av Afganistan-krigen som tross alt er mye bedre enn i 2005. Men hovedbildet hans er godt: ”Venstreorienterte standpunkter i formuleres som uforpliktende festtaler, mens de høyreorienterte er harde realiteter.” For eksempel er man helt tydelig på at man vil holde fast på de utskjelte helseforetakene. Audun Lysbakken virker i sitt blogginnlegg tilfreds med at dokumentet er så omfattende, men er det nødvendigvis bra at de rød-grønne partiene bruker så mye plass på felles festtaler og prinsipper? Jeg mener vel SV heller burde bruke mer tid på å utvikle sitt eget idegrunnlag og sine egne politiske grunnprinsipper.
Hva er politisk makt?
Dersom denne bloggen har noen lesere, så er du vel nå i ferd med å hoppe av irritasjon eller kjedsomhet? Mener jeg at SV skal forlate regjeringen? Det har jeg ikke noe klar oppfatning om, men jeg håper det vil bli en konkret diskusjon om dette. Både på det generelle planet, og på eventuelle enkeltsaker. Det kan aldri være noe mål i seg selv å sitte i regjering. Målstokken må jo være i hvilken retning man klarer å dra samfunnsutviklingen. Og akkurat nå er jeg i betydelig tvil om hvilken retning den rød-grønne regjeringen vil dra samfunnet.
På 90-tallet var ”stø kurs” et skjellsord hos de som ville ha et mer rettferdig og miljøvennlig samfunn, når er det nærmest i ferd med å bli et honnørord. En årsak er selvsagt at kursen er justert, men er det virkelig nok? Forskjellene i Norge har ikke blitt mindre, og klimagassutslippene fortsetter jo å øke.
På asylområdet er språkbruken vesentlig endret fra den første til den andre Soria Moria-erklæringen. Nå skal politikken være ”balansert” og ikke ”human og solidarisk”. Den viktigste enkeltgrunnen til dette er Frps enorme innflytelse på dette området. Frp er et tydelig bevis på at man slett ikke trenger å være i regjering for å ha stor politisk makt. Selv om SV har større utfordringer i forhold den rådeende medielogikken, så er det jo klart at SV også kunne hatt og kan ha stor politisk innflytelse utenfor regjeringskontorene. Det må bli slutt på at de av oss som mener regjeringsdeltakelsen må diskuteres, blir framstilt som romantikere som kun er opptatt av sjel. Det handler om hvordan man mener samfunnsutviklingen best kan dras i riktig retning.
Mot til å ikke klappe
På SVs interne valgkampåpning i august ble jeg trakassert av kursleder Unni Irene Skagestad på grunn av mitt lukkede kroppspråk og ble fortalt at folk som jeg ikke får venner. Likheten mellom å jobbe i SV og være arbeidsledig ble plutselig påfallende lik, for sist jeg opplevde når slik var når coachen Berith Rachel Silden trakassert oss på et kurs som vil ble tvunget av Aetat til å delta på. Det er noe med tidsånden som gjør at disse smilende robotene får fullmakter til å trakassere folk som tar seg friheten til å ha motforestillinger og tenke annerledes.
”Et nei – er – et – ja – til noe annet!” Var gjennomgangsmelodien i Skagestads budskap til SV på Hotell33 tidlig i august. Om det kun betraktes som en kortsiktig kommunikasjonsmessig råd, så kan det kanskje være klokt. Men som et strategisk råd til en systemkritisk bevegelse er det ikke nødvendigvis like bra. Det kan fort føre til at man hele tiden løper til kompromisset i stedet for å kjempe for det man mener er riktig.
En langt mer sympatisk representant for denne ”balanserte” ja-tenkningen er USAs umåtelig populære president Barack Obama: Nesten alltid samlende og på jakt etter et kompromiss. Alltid med et JA på lur. Og hvem vil ikke være som en Obama 🙂 ?Å være prinsipielt for eller mot kompromisser er selvsagt en helt komplett idiotisk diskusjon. Men det dreier det seg vel om det skal være tillatt å diskutere om et kompromiss alltid er å foretrekke foran en konflikt.
NRKs Magnus Takvam oppsummert det godt når kan kalte den andre Soria Moria-erklæringen for et ”arbeidsdokument”. Jeg registrerer at mange er svært tilfreds med dette arbeidsdokumentet. Et arbeidsdokument kan man være tilfreds med, men kan et slikt dokument gi grunn til oppriktig begeistring? Jeg mener i hvert fall det er i tiden i framover vi vil få svar på hva som er de virkelige politiske resultatene og kompromissene – og om de er verdt å klappe for. Jeg håper SVs tillitsvalgte vil få masse å klappe for.
Men jeg håper de også vil vise mot til å ikke klappe – dersom det ikke er grunn til det.
En del tyder på at det vil komme et fellesdokument fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i dag. En ny regjeringserklæring, en Soria Moria II.
Den vil hele dagen igjennom bli drapert i store ord som ”historisk” mv.
Jeg skal passe meg for å forskuttere noe av innholdet og jeg tviler ikke på at SVs forhandlere har stått knallhardt på. Men det er et par faktum som gjør at man ikke skal være alt for optimistisk:
– ”Oljepartiet” DNA er blitt enda større
– Det er nærmest umulig overfor velgerne og ikke bli enige og komme med en felles erklæring.
Arbeiderpartiets forhandlingsposisjon har altså blitt enda sterkere. Det gjør at jeg frykter at det går med Soria Moria II som med oppfølgere flest. Den blir litt daffere.
Det er mitt klare inntrykk at svært mange fagforeninger og frivillige organisasjoner fra 2005 og fram til i dag er blitt mildere i sin kritikk av myndighetene. En åpenbar årsak er at man har fått gjennomslag for flere av sine krav, men en annen mulig årsak er at man ikke vil klage av frykt for å indirekte støtte opp om høyrepopulismen. Det er som om det i det stille har vokst fram en lojal rød-grønn fellesfront.
På gitte tidspunkter kan en slik fellesfront kanskje ha noe for seg, men den kan også virke passiviserende og bidra til at det legges lokk på utolmodige krefter som vil se resultater.
Fra 2005-2009 har regjeringen gjort en rekke positive politiske endringer. Men vi står overfor store utfordringer:
– Forskjellene i Norge har økt de siste 25 årene, utviklingen har ikke snudd ( men flatet ut). Og fattigdommen er svært synlig i de største byene.
– Norge har hatt vekst i utslippene av klimagasser.
– Norge fører ikke en asyl- og flyktningepolitkk i tråd med våre humantiære og rettsstatlige idealer, men velger heller å være en del av Festning Europa.
– En av verdens dominerende millitærallianser driver aktiv angrepskrig, og hevder at det skaper fred
Soria Moria II kommer (svært trolig) kun i begrenset grad til å svare på disse utfordringene (og i noen grad være i direkte konflikt med dem), og regjeringen kommer ikke til å være svært opptatt av å løse disse utfordringene (selvsagt vil regjeringen snakke masse om klima, men det vesentlige er jo resultatene). En Ap-dominert regjering kommer til å ha fokus på stø kurs, først og fremst.
I Klassekampen har både Ingrid Fiskaa og Dag Sejerstad i sine kommentarspalter vært inne på det faktum at:
Den rød grønne regjeringen er kun en nødvendig, men slett ikke en tilstrekkelig forutsetning for at samfunnsutviklingen går i riktig retning.
Så kanskje burde man lage en fugl fønix-erklæring? Et dokument hvor alle fagforeninger og frivillige organisasjoner erklærer vilje til å i større grad være krefter med egne dagsordener og et tydeligere blikk på de store målene: Mindre forskjeller og mye mindre klimagassutslipp.
Og for øvrig: Er det ikke på tide å avslutte krigen i Afghanistan?
http://a2.twimg.com/profile_images/566278052/ee09.jpg
Tanker fra blokken (ved Edvardsen i Dokken) 
