Tanker fra blokken (ved Edvardsen i Dokken)

08/10/2009

Mot til å ikke klappe

Filed under: Sosialisme — eedvardsen @ 15:29

I går kom altså den nye erklæringen til Stoltenbergregjeringen.

Euforiske tillitsvalgte
Helt oppskriftsmessig, så er selvsagt alle de tre regjeringspartienes tillitsvalgte over seg av begeistring. Bergenser og leder i Oslo SV Heikki Holmås er kjempefornøyd, det er også miljøpolitisk talskvinne Inga Marte Thorkildsen og begge nestlederne Audun Lysbakken og Bård Vegar Solhjell.

Uten at jeg skal mistenke noen for å lyve, så er det slik at alt annet en euforiske SV-tillitsvalgte ville skapt overskrifter i tabloidavisene. SPLITTELSE! STRID! etc. Og når regjeringserklæringen ble lagt fram for SVs landsstyre, så kunne de ikke annet enn å stille høflig opp med sine sandposer. Via twitter tilbød jeg landstyrepresentant Pål Julius et veddemål, hvor jeg ville gi han et oljefond om erklæringen ble avvist. Han vi ikke villig til å vedde mot. Slik er både SV og norsk politikk anno 2009.

Jeg har noen små verv i Bergen SV og har et av fylkeslagene som min arbeidsgiver og skal selvsagt lojalt følge opp jobbene mine der. Hverdagene gjøres enklere ved at SV har et godt program på en rad av viktige politikkområder: Arbeidsliv, eierskap, klima, velferd, skole etc. MEN entusiasme og begeistring er ikke noe man kan bestille, den må komme spontant. Og etter å ha lest den nye regjeringserklæringen så kjenner jeg ikke en sitring etter å slå hendene hardt mot hverandre.

Den tidlige Gro
Men partiet Høyre må både ha endret seg radikalt og skiftet samarbeidspartnere, dersom det er riktig at de er enige i 90% av erklæringen. Høyre ville tidligere både selge statlige selskaper og senke skattene, den rød-grønne regjeringen vil det motsatte. Høyre og Frp ville ha i gang oljeselskapene utenfor Lofoten og Vesterålen, den rød-grønne regjeringen er fortsatt i tvil.

Dersom nå ikke Høyre har gjort en radikal kursendring, så forteller politisk grovregning meg at dette alene er mer enn 10%. Og for meg var det også ukjent at Høyre var tilhengere av sletting av illegitim gjeld, endre stemmereglene i IMF og Verdensbanken og ikke fremme offensive handelskrav overfor fattige land.

Men er en sosialdemokratisk politikk à la en tidlig Gro Harlem Brundtland nok til å klaske hende hardt og hurtig mot hverandre? Om man sammenligner med Europas regjeringer for øvrig, så er det kanskje det. Høyresiden dominerer det Europas regjeringskontorer, så kanskje bør vi juble over at vi har en Stoltenberg (slik Hellas nå har fått sin Papandreou)?

Magnus Marsdal i Stiftelsen Manifest hopper bukk over de forholdsvis gode konkrete punktene innenfor utenriks- og klimapolitikken. Nøkkelord er sluttbrukererklæring for våpen, gjeldslette, en nasjonal plan for energieffektivisering og en beskrivelse av Afganistan-krigen som tross alt er mye bedre enn i 2005. Men hovedbildet hans er godt: ”Venstreorienterte standpunkter i formuleres som uforpliktende festtaler, mens de høyreorienterte er harde realiteter.” For eksempel er man helt tydelig på at man vil holde fast på de utskjelte helseforetakene. Audun Lysbakken virker i sitt blogginnlegg tilfreds med at dokumentet er så omfattende, men er det nødvendigvis bra at de rød-grønne partiene bruker så mye plass på felles festtaler og prinsipper? Jeg mener vel SV heller burde bruke mer tid på å utvikle sitt eget idegrunnlag og sine egne politiske grunnprinsipper.

Hva er politisk makt?
Dersom denne bloggen har noen lesere, så er du vel nå i ferd med å hoppe av irritasjon eller kjedsomhet? Mener jeg at SV skal forlate regjeringen? Det har jeg ikke noe klar oppfatning om, men jeg håper det vil bli en konkret diskusjon om dette. Både på det generelle planet, og på eventuelle enkeltsaker. Det kan aldri være noe mål i seg selv å sitte i regjering. Målstokken må jo være i hvilken retning man klarer å dra samfunnsutviklingen. Og akkurat nå er jeg i betydelig tvil om hvilken retning den rød-grønne regjeringen vil dra samfunnet.

På 90-tallet var ”stø kurs” et skjellsord hos de som ville ha et mer rettferdig og miljøvennlig samfunn, når er det nærmest i ferd med å bli et honnørord. En årsak er selvsagt at kursen er justert, men er det virkelig nok? Forskjellene i Norge har ikke blitt mindre, og klimagassutslippene fortsetter jo å øke.

På asylområdet er språkbruken vesentlig endret fra den første til den andre Soria Moria-erklæringen. Nå skal politikken være ”balansert” og ikke ”human og solidarisk”. Den viktigste enkeltgrunnen til dette er Frps enorme innflytelse på dette området. Frp er et tydelig bevis på at man slett ikke trenger å være i regjering for å ha stor politisk makt. Selv om SV har større utfordringer i forhold den rådeende medielogikken, så er det jo klart at SV også kunne hatt og kan ha stor politisk innflytelse utenfor regjeringskontorene. Det må bli slutt på at de av oss som mener regjeringsdeltakelsen må diskuteres, blir framstilt som romantikere som kun er opptatt av sjel. Det handler om hvordan man mener samfunnsutviklingen best kan dras i riktig retning.

Mot til å ikke klappe
På SVs interne valgkampåpning i august ble jeg trakassert av kursleder Unni Irene Skagestad på grunn av mitt lukkede kroppspråk og ble fortalt at folk som jeg ikke får venner. Likheten mellom å jobbe i SV og være arbeidsledig ble plutselig påfallende lik, for sist jeg opplevde når slik var når coachen Berith Rachel Silden trakassert oss på et kurs som vil ble tvunget av Aetat til å delta på. Det er noe med tidsånden som gjør at disse smilende robotene får fullmakter til å trakassere folk som tar seg friheten til å ha motforestillinger og tenke annerledes.

”Et nei – er – et – ja – til noe annet!” Var gjennomgangsmelodien i Skagestads budskap til SV på Hotell33 tidlig i august. Om det kun betraktes som en kortsiktig kommunikasjonsmessig råd, så kan det kanskje være klokt. Men som et strategisk råd til en systemkritisk bevegelse er det ikke nødvendigvis like bra. Det kan fort føre til at man hele tiden løper til kompromisset i stedet for å kjempe for det man mener er riktig.

En langt mer sympatisk representant for denne ”balanserte” ja-tenkningen er USAs umåtelig populære president Barack Obama: Nesten alltid samlende og på jakt etter et kompromiss. Alltid med et JA på lur. Og hvem vil ikke være som en Obama 🙂 ?Å være prinsipielt for eller mot kompromisser er selvsagt en helt komplett idiotisk diskusjon. Men det dreier det seg vel om det skal være tillatt å diskutere om et kompromiss alltid er å foretrekke foran en konflikt.

NRKs Magnus Takvam oppsummert det godt når kan kalte den andre Soria Moria-erklæringen for et ”arbeidsdokument”. Jeg registrerer at mange er svært tilfreds med dette arbeidsdokumentet. Et arbeidsdokument kan man være tilfreds med, men kan et slikt dokument gi grunn til oppriktig begeistring? Jeg mener i hvert fall det er i tiden i framover vi vil få svar på hva som er de virkelige politiske resultatene og kompromissene – og om de er verdt å klappe for. Jeg håper SVs tillitsvalgte vil få masse å klappe for.

Men jeg håper de også vil vise mot til å ikke klappe – dersom det ikke er grunn til det.

Advertisements

4 kommentarer »

  1. Takk for kommentarer. Jeg håper det i hvert fall vil vokse fram et mer åpent klima i forhold til å diskutere hvilke strategier venstresiden bør velge generelt og i enkeltsaker. Også håper jeg det blir en mer nøktern og mindre parfymert intern kommunikasjon (slik som f.eks. med likelønnssaken, som vel i beste fall er en viktig delseier).

    PS
    «Oljefond» er en såpass uklar størrelse, at jeg nok skulle klart å vri meg unna et tap:-)

    Kommentar av Edvardsen — 08/10/2009 @ 20:47

  2. PS. Grunnen til at eg ikkje tok mot veddemålet var at eg rekna med at du ikkje kunne gjere opp for deg om du tapte 🙂 Ville ikkje ruinere deg heller.

    Kommentar av Pål Julius Skogholt — 08/10/2009 @ 18:25

  3. Espen, du seier mykje fornuftig. Det er ikkje alltid lett å gle seg over meir eller mindre gode kompromiss. Det er ikkje alltid nok at det ville vore verre dersom vi ikkje var med.

    Vi manglar noko som kan gje oss kjensla av besruselse og glede, men det kan komme. Spørsmålet er vel korleis regjeringsplattformen blir tolka og brukt i den daglege politikken. Det er der vi får svara på dei meir eller mindre ustilte spørsmåla dine.

    Eg har forresten blogga litt om SM2 på http://www.skogholt.org/2009/10/politi/

    Kommentar av Pål Julius Skogholt — 08/10/2009 @ 18:22

  4. Hei Espen. Jeg sitter med mange av de samme tankene som du gjør etter dette såkalte arbeidsdokumentet er lagt fram. Jeg er skuffet – også over likelønnspolitikken som det blir skrytt stort av på SV sine sider… Jeg ønsker så mye mer! – og tåkete og runde formuleringer har en tendens til å forbli i tåken.. Jeg er spent på hva denne regjeringsperioden kommer til å gjøre med SV som parti..

    Kommentar av Anne Mette — 08/10/2009 @ 16:08


RSS feed for comments on this post.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: