Tanker fra blokken (ved Edvardsen i Dokken)

19/10/2009

Kanskje kan vi vinne cupen?

Filed under: Dagligliv, Muntert ment — eedvardsen @ 10:37

Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land var den første «voksenboken» jeg opplevde en eller annen form for ny dybde av å lese.

Jeg er usikker på hvorfor,
og jeg er usikker på om det stemmer.

Det kan godt hende at denne følelsen, egentlig, kom etter at jeg opplevde at det å ha lest boken med entusiasme (den var gitt som obligatorisk lesing til 2C på Frydenlund Videregående skole) ble jeg plassert i en kategori jeg trivdes i.Kategorien: «de som leser romaner». Husker spesielt at Rune Skog fra Bjerkvik (en brukbar skiskyter på fritida) var ivrig på å plassere meg i denne kategorien.

Det fantes noen bøker i seksjonen hjemme hos oss i Beisfjord, men det var minst like mye plass til pynt. Og til TV, før den fikk en egen stue en gang tidlig på åttitallet. Det skjedde i hvert fall før 1981, for jeg husker 2-1 målet mot England i 1981 ble vilt bejublet av min far i TV-stuen. Den hadde da en hjemmesnekret bar i et bakre del og minst en av «sittetønnene» ble velvet av min far da Norge skårte ledermålet mot England.

Men dette handler jo ikke om TV, men om litteratur.

Jeg leste litt av de voksenbøkene som vi hadde fått vi bokklubben. Uår, Sweetwater og Insektsommer av Knut Faldbakken. Men av en eller annen grunn så var det Gymnaslærer Pedersens beretning som ga meg følelsen av å være en som leser romaner. Det kan godt hende det handler minst like mye om at jeg gikk i «andregym» og måte posisjonere meg for å stige opp i den middelklassen som jeg bare hadde med å stige opp i.

Dårlig til å spille fotball, generelt klønete og god på skolen (til å være fra lille Beisfjord). Jeg antydet handelsskole – det ble gymnas. Jeg antydet et hvilår – jeg ble kjørt opp på Universitetet i Tromsø. Middelklasse her we come!

Eller egentlig ikke.

Det gikk jo etter hvert ikke alt for bra i middelklassen. Jeg opplevde etter hvert at en etter en ble «tatt inn i varmen», enten det nå var i litterauren, jornalistikken eller akademia. For meg var ingen dører åpne. En fattig trøst er at, kanskje, mange har opplevd stengte dører på samme måte.

Rett nok klarte jeg etter hvert å få meg en jobb jeg kunne leve av og med.

Litteraturen og de stengte døren opplevdes etter hvert, og av en eller annen grunn, som to sider av det samme komplekset. Husker ennå hvordan jeg fikk raseriutbrudd hver gang jeg så Tore Renberg reklamere for sitt bokprogram, Leserforeningen het det vel. Det som provosert meg mest var at han brukte Litteraturen med stor bokstav, som et egennavn. Sikkert fordi det understreket dette som en institusjon, en stor bygning med stengte dører.

Jeg tenkte ikke på det for nå. Men parallellen er jo åpenbar til min fars hoderysting og kraftige irritasjon over Brikt Jensen sitt bokprogram, Bokstavlig talt, hver fredag. Og egentlig var hans irritasjon egentlig mer legitim. Det var jo bare en eneste TV-kanal da jeg bodde sammen med han («hjemme»).

Hvorfor skriver jeg dette?

Jo, jeg ville fortelle at det fortsatt hender at jeg leser romaner. Og at jeg har lest Karl Ove Knausgård sin bok «Min kamp». Den har fått svært mange gode anmeldelser. Blant annet en av min venn Øystein Vidnes.

«Borgerlig»

Jeg kan skrive og si dette ordet, for å forklare hvorfor jeg ikke liker boken helt. Selv om den jo rev meg med, side for side (stort sett, jeg er jo alltid i tvil om det er verdt å fortsette). En gang da jeg jobbet på et annen kontor, så begynnte jeg ved lunsjtid å spille pc-spillet Championship Mananger. Og jeg bare spilte og spilte, måtte bare litt til … . Og ble etter hvert svært trøtt og sliten, men rytmen med tabeller, sesonger og nye kamper drev meg videre. Akkurat slik det å se på et tog gjør at man bare blir stående. Må ha med seg neste vogn.

Tidlig neste morgen var jeg så vissen i beina at jeg slet med å gå skikkelig, og jeg måtte til slutt rive meg løs og ta en taxi i hjem. Jeg er alltid flau, når jeg tar taxi. Akkurat som jeg liksom ikke kan skikke meg, og må sløes med å ta taxi. Noe som i denne sammenhengen kan være litt relevant er at hovedpersonen i Karl Ove Knausgårds roman, som heter Karl Ove Knausgård, forteller hvor godt han liker å kjøre taxi. Eller skriver han drosje? Det klarer jeg ikke å huske. Drosje kommer visst fra russisk, og taxi fra latin. Jeg forestiller meg at taxi er kommet til det norske språket etter drosje, og sannsynligvis via America og den verdensfreden lovet alle som et skjold mot kommunismen.

Men med visne ben, så ble jeg kjørt hjem av en taxi og stupte i søvn etter å ha spilt pc-spillet Championship Mananger. Det endet opp med at jeg måtte knekke cd-platen med spillet på i to, for å kunne klare å jobbe på kontoret. Min kamp er en ganske besettende bok, men er det et bevis på at det er en god bok? Og hva er en god bok?

Jeg har nå uansett skrevet ordet «borgerlig». Men det er teit av meg, fordi det lukker nysgjerrigheten til de som eventuelt leser dette. Vår kommunikasjon er stappfull av merkelapper og stempler. Men noen stempler om merkelapper er irrelevante for de fleste lesere i 2009. «Borgerlig» er en av dem.

Men det som nå uansett slår meg med Karl Ove Knausgårds Min kamp, er at den er dypt borgerlig. Tekstens fortellerstemme har svært sjelden noen kropp. Andres kropper er svært intenst tilstede, men fortellestemmens kropp nevnes kun i korte passasjer. Også virker det som om stemmen knapt har noe forhold til historie. Med unntak av noen gamle lysbrytere, så opplever vi knapt at tiden går. Det viker som om at forteller og foregår i et tidløst sted.

Jeg har alltid tenkt på det borgerlige subjektet som et a-historisk subjekt som usynliggjør sitt eget stoffskifte med naturen. Så derfor ordet: «borgerlig».

Det kan komme noen mot-merkelapper tilbake på dette innlegget. Her er to forslag:
«banal»
«politisk»

Men kanskje jeg skal lese Min kamp 2? Det kan jo være greit å se hvordan det går neste sesong.
Kanskje kan vi vinne cupen?

Og hvordan går det med han midtbanespilleren som har 9 i stamina, men bare 3 i hodespill?

Advertisements

6 kommentarer »

  1. Eg synest at både dette og det forrige innlegget der du tøtsja borti dei samme problemstillingane er velskrivne. Det med kroppen er ei interessant problemstilling. Men korleis (og eg spør fordi eg er nysgjerrig) meiner du «kroppen» kan kome til syne i tekst? Må det skildringar av kroppsvæsker til? Må teksten strukturerast etter kroppen?

    Ein ting eg tenkte å kommentere etter det forrige innlegget ditt er at du på ein eller annan måte klarer å få boka til Knausgård til å framstå som eksponent for «den positive tenkningens økende hegemoni». Og det er ganske godt gjort. Eg meiner det som eit kompliment.

    Gabriel Moro spurte på Twitter kvifor mange er så triltukne av tjukke romanar. Eg rakk aldri å svare før Moro erklært debatten som avslutta. Men her er mitt forslag: Det er ofte eit element av følgande positive sirkel: Nokon skriv ein – eller ein serie – helvetes lange bøker. Lesarane les bøkene, og blir fornøgde med seg sjølve fordi dei har lest så langt. Og så kan alle klappe kvarandre på skuldrene og vere fornøgde. I tilfellet Knausgård ville sirkelen ikkje fungert på samme måten om ikkje bøkene i tillegg til å vere lange også var jævlig gode, for det synest eg at dei er. Men den foregåande setninga tyder eigentleg: Denne sirkelen fungerer fordi meir eller mindre frivillige opinionsleiarar lokkar/piskar folk inn i sirkelen. Men det er ein god sirkel. Er det ein borgarleg sirkel? Det er dei same mekanismane som gjer at folk les annan «serielitteratur», berre at det er andre instansar/personar som fungerer som innpiskarar, og andre lesarar som klappar kvarandre på skuldrene.

    Ville du ha vore så flau over å ta den taxien/drosja på morgonkvisten om du hadde brukt den foregåande dagen/døgnet på å lese Brødrene Karamasov i staden for å spele Championship Manager? Ville det ha kjentest annleis? Den skilnaden er ein interessant kulturell kode. Men kunne ein tenkje seg ei sosial klasse eller samanheng der skamma gjekk andre vegen? Absolutt!

    Kommentar av Øystein — 03/12/2009 @ 17:31

    • Eg følgjer dårleg med. Eg svarte på eit gammalt innlegg. Men men. Betre teit enn aldri.

      Kommentar av Øystein — 03/12/2009 @ 23:29

  2. Og du er i øvrig både borgerlig, kulturell og middelklasse, Espen. Det har Jørgen rett i. Men hyggelig er du! Men det er jo ikke noe iboende galt i det, så lenge man kjemper for å ende klasseundertrykkelsen i verden? Eller?

    Kommentar av Martin G. — 05/11/2009 @ 16:01

  3. Godt sagt, Espen. Og en interessant innvending mot Knausgård. At han prøver å være så virkelig så mulig, men er ukroppsliggjort. Skal bringe den videre til vår mann i Knausgårdavdelingen. Det virker som om vi har en egen kar som bare har som jobb å lese Knausgård for tiden.

    Kommentar av Martin G. — 05/11/2009 @ 15:59

  4. Du er en frekk jævel! Og defor påpeker du et tilsynelatende paradoks. Men det som preger min og mange andre klassereisendes situasjon er en følelse av å være stengt inne i en ny klasse, men samtidig stengt ute både av denne og av sin opprinnelige klasse. Jeg tror du kan finne slike trekk f.eks. hos Daniel Braut i Bondestudentar av Arne Garborg:-)

    Kommentar av Edvardsen — 21/10/2009 @ 07:09

  5. Med fare for å fornærma deg – egentlig er vel du ein av dei mest kulturelle folka eg kjenner. Og er det nokon andre enn middelklasse med god kjennskap til litteratur (med og uten L) og høgare utdanning som skriv ting som «Jeg har alltid tenkt på det borgerlige subjektet som et a-historisk subjekt som usynliggjør sitt eget stoffskifte med naturen.» ? 😉

    Kommentar av jørgen_m — 20/10/2009 @ 13:06


RSS feed for comments on this post.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: