Jeg har lovet mine mange lesere en post om barneskolen, nærmere bestemt Beisfjord skole.
«KUK«, en av de siste dagene i siste og sjette klasse, så måtte jeg bare skrive dette ordet på en av de ellers rene toalettveggene. Jeg sliter enda med å forklare hvorfor jeg gjorde det. Akkurat slik man i hverdagen ofte sliter med å forklare hvorfor man sier og skriver det man skriver. For eksempel dette.
Sannsynligvis må jeg ha blitt inspirert av noen toaletter inne i Narvik under et eller annet kafebesøk en lørdag med min mor, men jeg kan ikke huske noen konkret mønstereksempel av ordet «KUK». Kanskje kan det ha vært på Domus-cafeen på Frydenlund.
Jeg vil ikke si det er et utelukkende negativt ord. Men det brukes ofte som skjellsord, og når det skriver på en toalettvegg, så forstås det stort sett som en negativ handling Hærverk.
Avsluting. Vi hadde selvsagt en avsluting med foreldre når det gikk mot slutten i sjette klasse. Og der husker jeg at frøken Bjørg framførte et kort dikt til hver elev (vi var bare tretten stykker). «Uff!» var et ord som gikk igjen i diktet om meg. Jeg kan ikke gjengi det nøyaktig, men det handlet om at jeg møtte ett hvert forslag med et «uff!». Også avlsuttet diktet selvfølgelig med at jeg egentlig ble med etter hvert, hun ville jo ikke kjøre fullstendig over meg.
Hvorfor si «uff» og hvorfor skrive «kuk» på toalettveggen? Hvorfor disse ordene? Hvorfor denne motstanden? Negativiteten?
Selvfølgelig vet jeg ikke. Men jeg har i ettertid opplevd å møte og møter flere både mannlige og kvinnelige frøken bjørger: – Hvorfor så negativ? Og noen av spørsmålene har jo vært helt betimelige. Negativitet og pessimisme kan jo overdrives og bli en alt går til helvete-fatalisme. En posisjon som til en viss grad en behagelig, man slipper å prøve å forandre og man blir aldri skuffet. Jeg tror at en slik alt-går-til-helvete-fatalisme (som ved julebordene kan omskapes til karnevalisme) har godt fotfeste i mange arbeiderklassemiljøer. Jeg skal ikke utlevere min min far,banearbeideren, for mye, men han pleide alltid å tippe at Mjølner tapte sine hjemmekamper med mellom 3 og 5 mål. Noe som jo kjent er sjelden i de øverste divisjonene av fotballen (hvor Mjølner engang befant seg).
«An urgent call for a new commitment to realism» er målet med Barbara Ehrenreich sin nyeste bok. For i motsetning til hva man kan få inntrykk av, så er det ikke motstand og negativitet som er problemet. Problemet er den positive tenkningens økende hegemoni. Ehrenreichs fortelling starter med hennes møte med Rosa bånd-bevegelsen som brystkreftpasient og ender opp med finanskrisen. Skal boken hennes utgis på norsk, så bør den kanskje utstyres med et eget etterord som tar for seg fredsprisutdelingen til den aktive krigsherren Obama.
«Jeg savner sprut i skrittet, og det lille smilet». En daværende kollega av meg ved Postens leggemaskinenhet, refererte til en samtale med sjefen. Vi stod i en betonghall med gjennomtrekk og kjørte reklamebrosjyrer ut i bunter via en maskin. Omdelingsenhet for omdelingsenhet (f.eks. Fana Team 5, Nordheimsund Bergen Sentrum Team 2 osv.) med størst mulig fart og presisjon. Jeg synes jobben var trist og miljødeleggende, men trengte pengene for å holde det gående. Og arbeidsoppgavene var kun i begrenset grad utviklende. Men sjefen mente altså at man burde smile!? Etter hvert fikk jeg sparken.
Skjebnens ironi ville ha det til at jeg etter flere års arbeidsledighet ble tvangssendt på et «avklaringskurs» av (den gang) Aetat i regi av Reaktorskolen (som hadde vunnet en anbudsrunde) som hadde leid inn Bergen Personal til å gjøre jobben som hadde kjøpt tjenester hos Orachel Coach and Consulting. Eier av selskapet og instruktør var tidliger postsjef (!), Rachel Spilden. Flere på kurset var langtidsledige med betydelige rusproblemer og å se Orakelet Rachel Spilden gå løs på noen av dem med budskap som: Du må stå opp, og din positive tenkning kan skaffe deg en jobb, var alt annet enn en positiv opplevelse.
«Positiv opplevelse»!? Positiv opplevelse er forresten et interessant uttrykk i denne sammenhengen. Ehrenreich påpeker at kvalitativt god og positiv er blitt synonymer, noe som sier noe om hegemoniet til den positive tenkningen. Hun siterer også en av de positive guruene:
Negative People SUCK!
That may sound harsh, but the fact is that negative people do suck. They suck the energy out of positive people like you and me. They suck the energy and life out of a good company, a good team, a good realation-ship. … Avoid them at all cost. (s.55)
Negativitet og det negative skal tydeligvis fordrives med alle mulige virkemidler, og som tidligere nevnt på denne bloggen, så ble jeg gjennom mitt arbeid utsatt for den verste positivitets-guruen jeg noensinne har møtt. Med det jeg vanskelig kan beskrive som noe annet enn mobbing. Veldig mye av hennes budskap kan plasseres inn i den positivits-idelogien som Ehrenreich beskriver. Og politiske partier er avhengig av folkelig oppsluting og derfor svært opptatt av å ha en nese for «hva som er i tiden». Det er nok derfor den positive-ideologien står såpass sterk i SV, kombinert med den sosiale bakgrunnen til velgerne og de tillitsvalgte (det er jo f.eks. utrolig interessant hvor sur og negativ Siv Jensen er og kan tilate seg å være).
Men det er jo selvsagt både latterlig og feil å plassere folk i to båser, de fleste av oss er forhåpentligvis både negative og positive avhengig av situasjonen. (Selv om de synlige med god inntekt og fleksible jobber, har flere grunner til å være positiv enn de usynlige som tjener lite og gjør jobbene med lav status). Og om motstrategien til positivitetsguruene er ikke å bli urealistisk negativ, og nærmest mure seg inne i Negativiteten. Nei, løsningen er jo selvsagt å bli realistisk, men det er jo selvsagt en ganske stor utfording å definere hva som er «realistisk».
NÅ er det på tide å komme seg ut: «Atter en vidunderlig dag i friluft med glade og snille barn venter – livet er hærlig!»
PSHvorfor skriver jeg nå dette? En hevn mot de positive? I Morgenbladet (s.27) reklamerer min venn, Øystein Vidnes, for Karl Ove Knausgård sin «Min kamp 2» og trekker fram mangelene på bitterhet og hevngjerrighet. Jeg tror jeg er fryktelig uenig med han. Bitterhet og hevngjerrighet bør få høyere kulturell status.
PPS Takk til partikamerat for boktips.
