Et lite fraværsdokument

Det er fristende å prøve å forstå hva som egentlig skjedde ved klimatoppmøtet i København. Det kan virke som om analysen om noen «sabotører» og et svakt FN-system har fått hegemoni i «norsk virkelighet». Men jeg er usikker på om u-landssabotasje er det rette hovedbildet, og mener at det er minst like god grunn til å slå fast at USA fikk viljen sin. De fikk en uforpliktende avtale og fikk parkert den mer juridisk forpliktende avtalen fra Koyoto. Men jeg venter til 2010 med å konkludere helt i forhold København.

En artikkel som gir Kina skylden for fiaskoen i København, og en som forsvarer Kina.

Nå er det juleferie fram til nyttårsmøte i regi av Hordaland Fylkeskommune 5. januar, og hva er vel mer naturlig enn å legge ut en av fraværsdokumentene til lyrikeren Inger Elisabeth Hansen.

Fete tider

Stakkars Regjeringa må fôre tida si
Regjeringa må fôre tida si for å gjøre den fet
Til lands, til vanns og til seters må Regjeringa sende tida si for å gjøre den fet
Kom tida mi, kom tida mi, sier Regjeringa og lokker
den smellfete tida si med seg over brua

Under broa ligger trollet og vil ikke spise.

Reklame

COP15, dag 3

I går var en lang og flott dag.

Middag med bismak
Flott å avslutte med en middag på mexikansk restaurant. Men mens vi satt der og koste oss fikk vi meldinger om at studenter fra Natur og Ungdom sitt studentlag på Ås hadde blitt arrestert. Disse hadde vi gått sammen med ut fra Christianborg og de var definitivt ikke maskerte og hadde helt definitivt ikke voldelige hensikter.

Men når det danske politiet arresterer nærmere 1.000 mennesker, så går det selvsagt slik at uskyldige studenter må sitte på kald asfalt i timesvis for så å havne i et bur og være der i flere timer. Så skjønner jeg at folk blir bitre og forbannet.

Her ser du politiet si at de er fornøyde og en del åpenbart uskyldige demonstranter. Til slutt klarer politiet å si «beglager»

Vi kunne ikke si så mye annet enn skål!:-/

Trykk på forhandlingene
Det var en kraftfull klimamarsj med opp mot 100.000 deltakere. Kravet er en bindene, ambisiøs og rettferdig klimaavtale. Og de burde kunne ha en innvirkning på statslederne at deltakelsen var såpass god.

Rett etter klimamarsjen gikk jeg inn på Bella-senteret for en matbit, en skvett kaffe og inne minst å få varmen i kroppen. Å på min vei fikk jeg et glimt av legenden Desmond Tutu. Han er er for å overlevere underskriftene fra ”Countdown to Co2penhagen” til FNs klimadirektør. Og håper på den måten å kunne bidra til det presset som er nødvendig.

Jeg marsjen, Tutus underskifter og andre kraftfulle utspill i sum kan sørge for at vi får en akseptabel avtale. Vår framtid stiller store krav til oss, og vi burde hatt en veldig god avtale. Men realisten i meg sier at det må bygges opp et enda større folkelig press, både i Bergen, Norge og resten av verden.

Den jobben starter, eller fortsetter, for min del i Bergen på mandag. Hvor vi blant jobber for bybane, langt bedre sykkelveier, mot privatbilbasert byutvikling (IKEA f.eks.) og for at folk skal skifte ut oljefyren.

I dag blir det en ettertankens dag, og forhåpentligvis med litt kunst.

COP15, dag 2

Naa sitter jeg paa Bellasenteret, som er der det «skjer». For en novise som meg, saa virker det ganske kaotisk. Og mye av dagen har gaatt med til kostaaing. Sikkerhetsko, akkrediteringsko, matko og kaffeko.

Har mott Naturvernforbundet sine myndighetspaavirkere Bard Lann og Lars Haltbrekken. De virker heldigvis som om de har kontrollen. De snakket om et nytt forhandlingsutkast, og om det ville bli godtatt som et grunnlag for aa forhandle videre. Lahn har jo jobbet med dette lenge og skrevet flere gode oppdateringer.

Jeg har hort paa ambassadoren i G77 sin tale til de frivillige organisasjonene, og fikk i jobb av Lars aa referere. Jeg sendte han denne sms-en:

Hovedbudskap: Staar paa 1,5 grader/350 bpp. Finansieringen maa opp til 400-500 mrd. USD. Forsvarer Kinas rett til vekst bl. p.g.a. stor fattigdom. Maner til lederskap fra spes. Obama («extended citizen of Africa») Ingen referanser til avtaleutkastet.

Naa er det like greit a komme seg vekk herfra. Forhandlingene vil gaa i mange dager, og mange av problemstillingene er kjent om ikke kjaere. Man kan nemlig ikke diskutere utslippskutt uten aa diskutere den skjeve fordelingen av verdens ressurser.

I Morgen er den store demonstrasjonsdagen. «Naturvernforbundet internasjonalt» vil starte klokken 10:00 med sin egen demonstrasjon fra et omraade ved hovedbandegaarden som gaar til sentrum og hoveddemonstrasjonen.

Jeg spiste tilfeldligvis med noen hyggelige svensker her som hadde vaert i Narvik. De lurte paa om jeg kjente en som het Elisabeth:)

COP15, dag 1

can we try again
to start a new and lovely story
that will shine a ray of light upon our hearts
and bring back long lost glory
of how it used to be
baby you and me
convinced we were each others destiny

Naomi Klein snakket i dag på Klimaforum09 om amerikaneres tendens til å ønske å slå på start-knappen. Om den manglende evnen til å erkjenne kolonialismen og den økologiske gjelden av hundreår med overforbruk. RESET. Starte på nytt.

Vi var innom Klimaforum09 (som er en standardutgaven av forumer; dreads, litt eldre fagforeingsfolk, intellektuell mv.), så spiste vi en god middag på Mandela.

OG

Så endte vi opp på det litt merkelige skipet Norrøna. Det som slo meg på vår gåtur mot skipet var den jeven motorduren. Og kom rett inn i avslutningen av i lanseringssamtalen av Klima forklart. Jeg synes forfatteren virket litt ufokusert, men jeg skriver på et tynt grunnlag.

OG DESSUTEN

Vi satt sammen med Erik Kolstad og Øystein Paasche, som har skrevet: Hva er klima? Konkurransesituasjonen burde være åpenbar.

Og vi hadde en ganske spennende diskusjon om forholdet mellom klimapolitikk og klimaforskning. Jeg mente at forskerne måtte ta jobben med å diskutere med skeptikere og folk som ikke jobber med faget. Kolstad og Paasche var uenige (kortversjon).

Kvelden endte opp på toppdekket av Norrøna med færøyisk øl og Bruce Springsteeen. Jeg satt og tenkte på det jeg hadde lest om vitenskapsteori i boken Kjønnsteori rett før vi gikk på flyet til København. Om objektiv kunnskap er mulig, og eventuelt hvordan.

Helt i slutten av den siste ølen tenket jeg: Kan vi i grunn annet enn å danse sammen inn i mørket av begrenset kunnskap? Vi kan kanskje ikke starte på nytt, men kan vi annet enn å være hverandres skjebner og ledsage hverdandre så godt vi klarer?

PS
I morgen prøver jeg Bella.

COP15, dag 0

Leggetid.

I morgen reiser jeg til København. Først og fremst for å observere, ta del og lære. Og ikke minst for å delta i demonstrasjonen lørdag for en rettferdig bindende avtale med kutt som monner.

Det blir sikkert mye kaos, misforståelser, kø og tid på transport. Men det skal nå sikkert gå greit, og jeg har nå for øvrig også tenkt å bruke tiden på noen gode måltider og å være sosial.

Klimakrisen kan gi en enorm følelse av avmakt. Det snakkes med engasjement og oppriktighet. Men utviklingen går i feil retning. Og i Norge slippes det nå ut mye mer enn for 20 år siden.

Hvorfor det?

Klimaproblemet viser nødvendigheten av å tenke nytt i forhold til virkemidler. De tradisjonelle verktøyene innenfor økonomifaget har ikke vist seg særlig egnet til å løse problemet. Det er heller ikke nok å satse ensidig på teknologiutvikling. Også samfunnsvitere må på banen med nye oppfinnelser. Kall dem gjerne «sosiale innovasjoner» eller «politiske teknologier» som gjør det mulig å utvikle kunnskap om hvordan gode teknologier kan brukes i utviklingen av et bedre og mer miljøvennlig samfunn.

Nå er det i hvert fall leggetid.

Fra genser til dress og slips

68-opprøret og dets avleggere utover 1970-tallet har vært hegemoniske tradisjon for den radikale venstresiden. Men med stadig større gjennomslag preger nå nye generasjoner den radikale venstresiden med det nye tanker og ideer.

Jeg som skriver dette var født på 70-tallet, men var politisk involvert og engasjert i siste halvdel av 90-tallet og 00-tallet. Heller ikke jeg har noe allvitende nøytralt utkikkspunkt, og at jeg føler behov for å skrive dette skyldes trolig at jeg studerte humaniora og samfunnsvitenskap på 90-tallet. Absolutt ingenting er vel mer 90-talls enn refleksjoner over refleksjoner. Noe man selvfølgelig kan reflektere over.

Selvsagt kan verken 70-tallet eller 00-tallet sies å være helt entydige, det er jo flere helt og delvis motstridende tanker og tendenser som har konkurrert om å definere tidsånden. Men jeg vil hevde at det er mulig å finne noen distinkte trekk ved den radikale venstresiden på 00-tallet som skiller den helt klart fra 68-generasjonen.

Hva er i så fall disse trekkene?

Her er to forslag:

1 Generell og upresis vekstkritikk er erstattet med en forholdsvis naiv teknologioptimisme.

Jeg synes dette generasjonsskiftet kommer fram i henholdsvis Knut Kjeldstadli (f.1948) og Andreas Tjernshaugen (f.1972) sine innlegg i boken Kan hende det gjelder å redde vår jord.

Motsetningen mellom vekstkritikk og teknologioptimisme kom veldig tydelig til uttrykk på SVs landsmøte i 2005 hvor en del av møtet ikke ønsket noen form for gasskraftverk, men flertallet ønsket gasskraftverk med karbonfangst og lagring.

2 Kampen for mangfold og individuell autentisitet utfordres av en lengt etter det autentiske folket

68-opprøret og 70-tallet sprang ut en motstand mot en formell, hetroseksuell, rasistisk og mannsdominert samfunnsorden. Kortversjonen er homser med lille skjerf som har afrikanske venner og er ”seg selv”. Og jeg mener blant annet å merke denne tidsånden i den personlige retoriske tradisjonen jeg finnes hos mange av de venstreradikale som ble født på 50- og 60-tallet.

En illustrasjon på hvordan den personlige autentisiteten ble satt i høysettet er SV-leder Erik Solheim kunne avvise deler av SVs program. http://www.samtiden.no/08_4/art1.php Og denne autentisiteten har preget og gitt suksess til både han og hans etterfølger Kristin Halvorsen.

Også i klesveien fikk dette sitt uttrykk. Genseren for Solheim, og ofte den røde jakken for Kristin.

Den svært velskrevene boken Frp-koden (2007) har nærmest fått en kanonisk status på den radikale venstresiden. Det politiske hovedbudskapet er at venstresiden må slutte å mobilisere på konflikter langs ”verdiaksen” (minoriteters rettigheter, u-hjelp, miljøvern osv.) og heller må mobilisere langs ”økonomiaksen” (skatt, ansattes makt mv.) For om ikke, så vil venstre
siden fortsette å tape oppslutning og høyrepopulismen vil vinne enda mer terreng.

Jeg klarer ikke å konkludere klart i forhold til hvordan denne lengten etter folket kommer til uttrykk. Men la meg starte med å være overfladisk:

SVs nestleder, Audun Lysbakken, har erstattet Solheims genser med dress og slips.

Om jeg skal prøve å antyde noen tendenser i forhold til politikk, så kan kanskje det enorme fokuset på direkte demokrati plasseres inn i en slik lengt. Lysbakken (Skjerves) bok Deltakerne er først og fremst opptatt av å gi positive beskrivelser av ”vanlige folk” sine bestrebelser på å styre.

Men i likhet med 68-tradisjonens lengt etter det ekte og individuelle, så har kanskje denne ”nye” tradisjonene noen blinde flekker ved seg: Hva med de som ikke er ”folk”/ ”demos”? Hvordan skal man forholde seg til de som ikke har direkte rettigheter i demokratiet?

Hvem er det som ikke er ”folk”, da?

Det er truede dyrearter og naturtyper og ikke minst framtidige generasjoner av mennesker.

Det er asylsøkere og flyktninger eller innvandrere uten stemmerett.

Det er mennesker i andre land som rammes av kriger (som tidvis drives av Norge).

En slik blind flekk viste seg kanskje en av Deltaker-forfatterne (Ingar Skjerve) i et inervju med Klassekampen på mandag (dessverre ikke nettpublisert) ikke kunne tilstå at ”folkets” innføring av et minaret-forbud i Sveits viser en klart problematisk side ved direktedemokrati.

PS
Jeg skulle gjerne svart på den den Knausgårdkritikken/spørsmålet fra Øystein, men jeg har kommet helt ut av «det». Jeg må få kjørt i gjennom, i hvert fall, den andre kampen. Også må jeg få lest en gang til den anmeldelsen som sammenligner Knausgård med selveste Jesus:-)

Hordalands Nord-Norge?

Jeg pleier av og til sammenligne Hardanger med Nord-Norge. Område med storstilt natur og verdifulle naturressurser, men som preges av fraflytting og forgubbing fordi vår nasjonal investeringskraft tas ut i offshore og megakonsum – oljeplattformer og kjøpesentre.

Noen Hardinger liker sammenlikningen, andre ikke. Jeg synes det er litt vanskelig å forstå seg på disse hardingene. Tidvis har de en vidunderlig brutal humor, som da Bjørn Lothe øsnket velkommen til et møte i Ullensvang Heradshus med å fotelle at det var det området med mest radon (helseskadelig gass) i hele regionen. Men av og til er de veldig tilkneppet og forsiktige.

Men sånn er de kanskje i Nord-Norge også, egentlig? Og kanskje går det mot slutten for regionale karakteristika i globaliserings tidsalder?

I dag burde jeg vært foran Stortinget klokken 14:00. Det skal protesteres mot den 90 km lange monstermastlinjen i Hardanger. Bortimot alle i Hordaland er mot denne linjen. Men likevel er det mer sannsynlig at det blir bygd, enn at den ikke blir det.

NVE har sagt ja, og nå ligger spørsmålet som en ankesak i Olje- og energidepartementet. Monstrene kommer kanskje.

Men det kjempes hardt for å holde monstrene unna Hardanger. Det er etablert en egen folkeaksjon i Hardanger og i innspurten har det via pengegaver fra velgjørere blitt etablert en egen profesjonell kampanjeorganisasjon.

Saken handler først og fremst om vern av naturmangfoldet og store landskapsverdier. Men den handler også om fordelingen av makt i Norge. Bygges monsterlinjene i Hardanger på tvers av den massive motstanden i Hordaland, så har vi et urettferdig styringssystem i Norge. Eller som BT sier: «Monstermaster gjennom vestlandsnaturen vil vera eit inngrep med kolonialistiske kjenneteikn.»

Du kan delta på underskriftsaksjonen mot monstermaster her!