Tanker fra blokken (ved Edvardsen i Dokken)

08/12/2009

Fra genser til dress og slips

Filed under: Miljø, Sosialisme — eedvardsen @ 19:35

68-opprøret og dets avleggere utover 1970-tallet har vært hegemoniske tradisjon for den radikale venstresiden. Men med stadig større gjennomslag preger nå nye generasjoner den radikale venstresiden med det nye tanker og ideer.

Jeg som skriver dette var født på 70-tallet, men var politisk involvert og engasjert i siste halvdel av 90-tallet og 00-tallet. Heller ikke jeg har noe allvitende nøytralt utkikkspunkt, og at jeg føler behov for å skrive dette skyldes trolig at jeg studerte humaniora og samfunnsvitenskap på 90-tallet. Absolutt ingenting er vel mer 90-talls enn refleksjoner over refleksjoner. Noe man selvfølgelig kan reflektere over.

Selvsagt kan verken 70-tallet eller 00-tallet sies å være helt entydige, det er jo flere helt og delvis motstridende tanker og tendenser som har konkurrert om å definere tidsånden. Men jeg vil hevde at det er mulig å finne noen distinkte trekk ved den radikale venstresiden på 00-tallet som skiller den helt klart fra 68-generasjonen.

Hva er i så fall disse trekkene?

Her er to forslag:

1 Generell og upresis vekstkritikk er erstattet med en forholdsvis naiv teknologioptimisme.

Jeg synes dette generasjonsskiftet kommer fram i henholdsvis Knut Kjeldstadli (f.1948) og Andreas Tjernshaugen (f.1972) sine innlegg i boken Kan hende det gjelder å redde vår jord.

Motsetningen mellom vekstkritikk og teknologioptimisme kom veldig tydelig til uttrykk på SVs landsmøte i 2005 hvor en del av møtet ikke ønsket noen form for gasskraftverk, men flertallet ønsket gasskraftverk med karbonfangst og lagring.

2 Kampen for mangfold og individuell autentisitet utfordres av en lengt etter det autentiske folket

68-opprøret og 70-tallet sprang ut en motstand mot en formell, hetroseksuell, rasistisk og mannsdominert samfunnsorden. Kortversjonen er homser med lille skjerf som har afrikanske venner og er ”seg selv”. Og jeg mener blant annet å merke denne tidsånden i den personlige retoriske tradisjonen jeg finnes hos mange av de venstreradikale som ble født på 50- og 60-tallet.

En illustrasjon på hvordan den personlige autentisiteten ble satt i høysettet er SV-leder Erik Solheim kunne avvise deler av SVs program. http://www.samtiden.no/08_4/art1.php Og denne autentisiteten har preget og gitt suksess til både han og hans etterfølger Kristin Halvorsen.

Også i klesveien fikk dette sitt uttrykk. Genseren for Solheim, og ofte den røde jakken for Kristin.

Den svært velskrevene boken Frp-koden (2007) har nærmest fått en kanonisk status på den radikale venstresiden. Det politiske hovedbudskapet er at venstresiden må slutte å mobilisere på konflikter langs ”verdiaksen” (minoriteters rettigheter, u-hjelp, miljøvern osv.) og heller må mobilisere langs ”økonomiaksen” (skatt, ansattes makt mv.) For om ikke, så vil venstre
siden fortsette å tape oppslutning og høyrepopulismen vil vinne enda mer terreng.

Jeg klarer ikke å konkludere klart i forhold til hvordan denne lengten etter folket kommer til uttrykk. Men la meg starte med å være overfladisk:

SVs nestleder, Audun Lysbakken, har erstattet Solheims genser med dress og slips.

Om jeg skal prøve å antyde noen tendenser i forhold til politikk, så kan kanskje det enorme fokuset på direkte demokrati plasseres inn i en slik lengt. Lysbakken (Skjerves) bok Deltakerne er først og fremst opptatt av å gi positive beskrivelser av ”vanlige folk” sine bestrebelser på å styre.

Men i likhet med 68-tradisjonens lengt etter det ekte og individuelle, så har kanskje denne ”nye” tradisjonene noen blinde flekker ved seg: Hva med de som ikke er ”folk”/ ”demos”? Hvordan skal man forholde seg til de som ikke har direkte rettigheter i demokratiet?

Hvem er det som ikke er ”folk”, da?

Det er truede dyrearter og naturtyper og ikke minst framtidige generasjoner av mennesker.

Det er asylsøkere og flyktninger eller innvandrere uten stemmerett.

Det er mennesker i andre land som rammes av kriger (som tidvis drives av Norge).

En slik blind flekk
viste seg kanskje en av Deltaker-forfatterne (Ingar Skjerve) i et inervju med Klassekampen på mandag (dessverre ikke nettpublisert) ikke kunne tilstå at ”folkets” innføring av et minaret-forbud i Sveits viser en klart problematisk side ved direktedemokrati.

PS
Jeg skulle gjerne svart på den den Knausgårdkritikken/spørsmålet fra Øystein, men jeg har kommet helt ut av «det». Jeg må få kjørt i gjennom, i hvert fall, den andre kampen. Også må jeg få lest en gang til den anmeldelsen som sammenligner Knausgård med selveste Jesus:-)

Advertisements

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: