I verste fall blir det pulverkaffe

«Privat men ikke personlig», det var noe slikt han sa. Karl Ove Knausgård foran kameraet til NRK i august en gang. Jeg må nok, i hvert fall, bruke natten på å forstå hva det eventuelt var han mente. Jeg har jo bare lest den første boken, som jeg fant veldig besettende, men som jeg mener manglet noe veldig viktig. Den manglet, etter min oppfatning, et blikk for historie, det å være kastet som menneske inn i en bestemt tid.

Jeg ser ikke ned i noen tekopp.

Men jeg kan huske ansiktet hans. I redigeringsrommet til det skitne studio 2 hos Studentradioen i Bergen i det gamle studentsenteret i Bergen. Han fortalte at han hadde intervjuet Iggy Pop for TV2. Jeg husker ikke hva han fortalte. Jeg var ung, uerfaren og nervøs. Han var en veteran i studentradioen. Jeg kjenner igjen ansiktet hans. Men det har forandret seg, og hårmanken har fått en langt mer framtredene plass.

Jeg ser fortsatt ikke ned i noen tekopp.

Men det klør litt i halsen, og jeg burde legge meg. Jeg vet ikke hvorfor det klør litt i halsen. Sannsynligvis er det bare en følelse. Men det er grunn til at det skal klø i halsene til oss som både bor og jobber i Bergen sentrum. Vi er for tiden på Europatoppen i luftforrurensning.

En liten skvett med instant kakao ble drukket litt tidligere i kveld. Når jeg så det første vannet treffe det brune pulveret, så kunne jeg tenkt at var som den gjørmen vi puster i. Men jeg gjorde ikke det. I stedet kjente jeg en søtlig smak, som jeg hadde et ambivalent forhold til. Litt kunstig, kanskje giftig, men søt og god.

Det blinker. Jeg må skrive noe på denne bloggen. Alle de andre her sover, men jeg bør formidle noe kort om den kritiske situasjonen for luften i Bergen. Den preger nyhetsbildet, men faktum er at disse problemene om vinteren har vært der i over ti år, uten at det har blitt gjort noe med det. Skjønnt det har jo blitt gjort noe; man har utfaset en del gamle ovner. Også har man lagt til rette for økt bruk av bil som transportmiddel.

Det blir interessant å se hvor mange som i morgen lar være å kjøre bil på jobb i Bergen. Jeg er ikke veldig optimistisk, for det er ikke satt inn noen begrensende tiltak på biltrafikken. Rett nok har de gjort et ordinært felt om til et felt for busser og biler med minst 3 passasjerer på søndre innfartsåre, men er du villig til å risikere kø, så kan du fortsatt ta bilen. Og på vestre og nordre innfartsåre er det ingen begrensninger på biltrafikken. Det finnes ingen lover som kan stoppe eller begrense biltrafikken. Å innføre begrenset innkjøring på bakgrunn av bilnummer eller øke bompengesatsene har ikke Bergen Kommune lov til i denne krisesituasjonen. Forbrenningsmotoren har altså et sterkere rettsvern enn innbyggerne i Bergen.

Kampanjeleder Sverre Stakkestad og Naturvernforbundet i Hordaland oppfordrer til at flest mulig lar bilen stå, og at de som må kjøre selv pålegger å kun kjøre på par eller oddetallsdager.

Nå må jeg sove.
I morgen tidlig skal jeg drikke en kopp kaffe.
I verste fall blir det pulverkaffe.

Humor fra 2009 Rolls-Royce-ingeniør

I dag var jeg på NRK Hordaland og advarte mot Per Rune Henriksen sitt forslag om å åpne for utbygging i vernede vassdrag. Det førte til at jeg fikk denne artige e-posten fra den 50 år gamle ingeniøren Svein Gåsvær.

Hei.

Hørte deg på radio i dag morges, og det inspirerte meg til en kommentar. Og den kan også være nyttig for presumtivt voksne folk. Mange mener jo, at det er irriterende å stadig høre dette evinnelige gnålet fra miljø-aktivistene. Disse som aldri har gjordt et ærlig handtak, og er blitt forsynt med madrasser under armene. M.a.o., helt uten verdi for samfunnet.

Men det er her jeg mener man tar helt feil. De representerer nemlig en betydelig verdi. Nemlig brenn-verdi !! Riktig preparert, kan denne massen benyttes som brensel i varme-kraftverk. Og her dreier det ikke om eksperimentell teknologi. Den har vært utprøvd tidligere i stor måle stokk, med ikke ubetydelig suksess. Gammeldags kanskje, men ikke sterkt forurensende. CO2 utslipp er nemlig ikke noe problem i denne forbindelse. Massen slipper uansett ut CO2 ift med forråtnelses-prosessen (Som jo har vært i gang lenge). Riktig justert prosess vil også gi lite NOx. Men en del svovel-forbindelser kan påregnes.

Og dette er jo en vinn/vinn-situasjon. Vi blir kvitt et stort problem, som forpester tilværelsen vår, og de angjeldende får en enestående anledning til å bidra til å bevare miljøet. Der blir jo på linje annen bio-energi. Og det er også en bærekraftig metode, da det jo dreier seg om fornybar energi. Tilfanget på nye aktivister virker å være betydelig. Men tilstanden kan nok variere. Noen er bare lunkne, men en del er regelrett «glødende» og er dermed spesielt effektive i prosessen.

Riktignok må det foretaes spesielle tiltak ift. at det som ikke blir omgjort til energi, må behandles som spesielt farlig miljø-gift.

I dette perspektivet , kan man begynne å se på miljø-aktivistene med nye øyne. Ikke BARE som en plage, som med sine påstander forsurer hverdagen for folk. Men snarere som en verdifull ressurs for samfunnet. Så jeg ser for meg perspektivene for miljø-aktivistene som absolutt lysende. Eneste risikoen er hvis mange faller fra, for å bli konstruktive samfunns-borgere.

Med vennlig hilsen, og de beste ønsker for fremtiden:
Svein Gåsvær (Ingeniør , 50 år, Bergen)

Vi i Naturvernforbundet er jo glade for tilbakemeldinger, så jeg svarte selvsagt på henvendelsen.

Hei, og takk for e-post.

Jeg tror vår medlemsmasse foreløpig er for liten til at ditt forslag vil være industrielt interessant. Dessuten bærer det jo med seg en del etiske betenkeligheter.

Mvh.
Espen Edvardsen
leder i Naturvernforbundet Hordaland
mob. 99253039

PS
Lykke til videre med din kreative virksomhet. Jeg er sikker på at den kan brukes til å utvikle god miljøprosjekter.

Brøling i Muséhagen (bokanbefaling)

Bergen har vært en kald by i jula. Kanskje er det den snødekkede byen som har fått meg til å tenke på varme sommerdager og måltider i friluft?

I dag tenkte jeg i hvert fall på en flott sommerdag i Muséhagen i Bergen. Vår lille familie hadde gjort seg klar til å nyte en pizza i det grønne. Men middagskosen ble ødelagt av svært beruset mann som brølte og ville stoppe noen studenter i deres crocketspill. Selv om studentene talket det bra, så ble den litt å utrivelig stemning for et måltid med små barn.

Jeg kjente igjen den sjanglende og brølende mannen i parken og har sett han sjangle rundt i mange år. Første gang jeg så han var for snart ti år siden på en markering på Torgallmenningen mot vold mot kvinner (25. november). Det var fryktelig kaldt og han sjanglet rundt med CVen sin som viste at han hadde hatt en rekke jobber innen bygg og anlegg.

«Kvinner rammes av vold, som nesten alltid utføres av menn. Men også menn kan få julling, direkte eller indirekte,» tenkte jeg den iskalde novemberkvelden, samtidig som jeg så på en av faklene som skulle markere en av de voldsutsatte kvinnene som hadde oppsøkt krisesenteret I Bergen.

Menn i Norge har en lavere gjennomsnittalder enn kvinner og de utsettes oftere for vold fra en de ikke kjenner, enn det kvinner gjør.

Dette er faktum som Cathrine Holst trekker fram i sin nye lille, men herlig nyanserte, bok om feminisme. Det er både en oversiktsbok om historie, ideer, beskrivelse av den «faktiske» situasjon og innspill til diskusjoner om kjønnsrettferdighet. Boken argumenterer overbevisende for at feminismen er bred ideologi, men ulike tendenser, som har hatt og har stor historisk betydning.

I motsetning til bøkene i Fittstim-bølgen og den nye Glitterfitter, så er ikke dette en personlig bok. Og kanskje er det en viktig grunn til at den oppleves som så lesverdig? (god anmeldelse som trekker fram det
samme poenget). Og i tillegg handler den i stor grad om tradisjonelt «harde» ting som historie, juss og økonomi. Mye klokskap kan utvikles i den litterære salongen og analyser av kulturuttrykk. Men det er nok
riktig (slik Holst sier i Morgenbladsamatalen (ikke nettpublisert)) at feminismen trenger mer bevissthet om juss og økonomi (lover og penger).

Boken avsluttes med en del om feministisk fantasi, og en oppfordring om at feminismen ikke bare må bli en «reguleringsideologi» som skal få gjennomslag for det som allerede er «oppfunnet». Holst avslutter samtidig en advarsel mot en feministisk «korrekthet» som lukker for diskusjon. Men de aller siste ord i boka er:

Kvinner i alle land i alle sektorer tjener faktisk mindre enn menn, de gjør faktisk mer av det ulønnede hus- og omsorgsarbeidet, de utsettes langt oftere for seksualisert vold, de havner langt sjeldnere i maktposisjoner, og så videre, og så videre, og så videre. Det er alt sagt av mange, et uttall ganger. Likevel skal det sies igjen. Fordi det er sant.

Og selv om alt dette er sant, så kan det jo hende at den brølende mannen har noe å fortelle oss.