Styringseffektivitet!

«Styringseffektivitet!»

For et vannvittig ord. Et ord som tvinger fram en gjesp og skremmer vekk som som bare et litt over middels interessert i politikk. Men dette ordet bringer, etter min oppfatning, klimapolitikken i den retningen vi nå så sårt trenger.

«Styringseffektivitet» er ord utviklet i møte med de økonomene som har klart å få hegemoniet i diskusjonen om hvordan vi skal løse klimakrisen. Og det er et mot-ord til så mange økonomers favorittord «kostnadseffektivitet». Ideen bak «kostnadseffektivitet» er at vi som samfunn skal være kalde og nøytrale i forhold til hvordan jobben med å kutte i klimagassutslipp gjøres eller hvem som gjør jobben. «Teknologinøytral» er for øvrig broren til «kostandseffektiviet».

Kvotemarkeder og kvotehandel er verktøy i den teknologinøytrale kostnadseffektivitetens tjeneste. Ideen er at vi skal kutte i utslipp der det er billigst og mest effektivt.

Og det regnes og har vært regnet mye og mangt i store makroøkonomiske modeller. Men på klimaområdet, som på andre samfunnsområder, så opplever vi at verden er «skitten». Det er ingen vitenskap som enerett på å forstå den og gir råd til hvordan vi i fellesskap bør styre, og virkeligheten er alltid mer komplisert enn stiliserte vitenskapelige modeller med en rekke forutsetninger som ikke innfris.

Regjeringen har nå engasjert embedsverket i å foreslå tiltak for å kutte i klimagassutslippene. Klimakur! Denne omfangsrike rapporten kan være nyttig for å få en enda mer konkret klimadebatt. Men det er en ovenhengende fare for at vi får en spesialistdebatt hvor det råder en bred enighet om at vi må fokusere på kostnadseffektivitet og hvor lite tiltakene egentlig koster.

Det er jo slett ikke noe galt i et enkelttiltak er billige. Men det avgjørende for fellesskapet og politikerne må være sluttsummen. Hvor mye slipper vi som samfunn ut?

«I perioden 1990–2008 økte de samlede utslippene av klimagasser i Norge med 8 prosent, fra om lag 50 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 1990 til 54 millioner tonn i 2008.»

Fra klimakuttrapporten

Fra 1990 til 2008 hadde Norge som politisk mål å KUTTE i klimagassutslippene, men utviklingen gikk altså helt i motsatt retning, mao. lav styringseffektivitet. Og det er jo nettop styringseffektivteten vi som felleskap bør være opptatt av.

Hva skal vi gjøre for å få opp styringseffektiviteten?

Det er selsvagt et svært komplisert spørsmål. Men et område som peker seg natulig ut er transportstrukturen i de største byene. Biltrafikken er en viktig utslippskilde og den er økende. Dette er jo delvis konstandseffektivt, men satningen bør uansett gjennomføres. Politisk kommentator Aslak Bonde har en kommentar om kostandseffektivitet i miljøpolitikken (som vel strengt tatt er en viktig inspirasjonskilde for denne lille bloggposten).

Gigant-investeringene på Mongstad kan ikke foreløpig ikke forsvares ut fra den kostnadseffektive tenkningen. Men likevel har den rød-grønne regjeringen valgt å bruke minst 5 milliarder.

Gjorde staten investeringer av Mongstads størrelsesorden i transportstrukturen i de største byene (i tillegg til bompenger), så vet vi at vi vil få konkrete og betydelige kutt i klimagassutslippene. Det ville mao. være et styringseffektivt redskap. Vi vet for eksempel at et bybanenett i Bergen og et lokaltog mellom Flesland og Åsane vil flytte en del av transporten fra fossildrevne og energiineffektive kjøretøy til energieffektive kjøretøy drevet med fornybare energikilder.

Og innfører vi restriksjoner på privatbilene, så blir sannsynligvis styringseffektiviteten enda høyere.

Reklame

Finnes patriarkatet?

Det har vært spysyke her hele helgen. Det kan være en mulig årsak til at jeg vil ha ut disse tankene. Mens jeg venter på at sengetøy dynket i spy blir ferdigvasket, så velger jeg i hvert fall å skrive dette.

De blir sjelden lest og aldri brukt, men diskutert med omfattende engasjement. Bergen SV hadde vinteren 2008 en møte med gjennomgang av SVs prinnsopprogrammer. Programmene fra henholdsvis 70-tallet, 80-tallet og det gjeldene fra 90-tallet, var svært ulik, men det de hadde til felles var den likegyldigheten de ble møtt med etter at de var vedtatt og et stort engasjement i forkant.

SV er nå i gang med et nytt prinsipprogram, og planen er at det skal vedtas på landsmøtet våren 2011. Nestleder Audun Lysbakken lanserte en diskusjonsprosess som het Verden til Venstre våren 2008 og den resulterte i flere debattbøker og en ganske god konferanse på Folkets Hus i Oslo, mai 2008. Jeg er konstant i tvil om partier som de medie-, dagsorienterte og karrierefokuserte organisasjoner de alle er, kan klare å skape nok takhøyde for en bred samfunnsdebatt. Konferansen i Oslo skapte enda mer tvil hos meg, for flere av møtene var svært interessante og tok opp brede og relevante samfunnsspørsmål.

Nå er prosessen begrenset til en nasjonal komite under nestelder Bård Vegar Solhjells ledelse og noen generelle intensjoner om å skape debatt. Forhåpentligvis blir de en god debatt og ikke bare strid om symbolsetninger mellom ulike fraksjoner.

Her kommer et knøttlite bidrag fram meg i den debatten:
SV er et feministisk parti. Det forstår jeg, kort fortalt, slik at vi støtter kvinners krav om rettferdighet. Mange kvinner i Norge og andre steder i verden har vært og blir utsatt for urettferdighet. Det er fortsatt mindre enn 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. Arbeid som blir forstått som «kvinnelig» blir dårligere betalt enn «mannsarbeid» selv om kravene til kvalifikasjoner er like store. Arbeid til ubekveme tider i «kvinnesektorene» betales og benevens anderledes enn i «mannesektorene» (skift=mann, turnus=kvinne). Både kvinner og menn kan møte «glasstak» når det gjelder tilgang til ledende stillinger både i offentlig og privat sektor, men det er helt klart at kvinner i snitt gjør det i langt større grad enn menn.

Det var ikke mye nytt i setningene over, men det er nå like fult sant, og etter min oppfatning uttrykk for en urettferdighet som SV bør jobbe for å fjerne. Så langt, så bra.

Ordet «patriarkat» finnes ikke i SVs partiprogrammer, men det brukes som begrep i partiet. Og i ungdomsorganisasjonen sitt Feministiske manifest slås det fast at det finnes:

Vi lever i et patriarkat, et mannssamfunn, der gutter blir sett på som aktive og handlende subjekter, mens jenter ofte blir framstilt som objekter. Dette har skapt et samfunn der gutter har mer makt og større muligheter enn jenter, både økonomisk, politisk og sosialt. Menns dominans vises i form av økonomiske, politiske og private goder, som for eksempel lønn, oppmerksomhet, arbeidsmengde og respekt.

Stemmer denne analysen – er det slik at at alle kvinner alltid vil være mer undertrykt enn Menn? En jente fra middelklassen vil selvsagt ha større karrieremuligheter og tilgang på private goder enn en gutt som er vokst opp på en barnevernsinstitusjon uten foreldre. Klassetilhørighet, familiebakgrunn og andre kulturelle, sosiale og økonomiske faktorer spiller i mange tilfeller mye større rolle enn kjønn.

En forsvar for å bruke «patriarkat» vil kunne være at det er verre for kvinner/jenter, fordi at de i tillegg til de sosiale/økonomiske faktorene også vil være undertrykt av kjønn. Kanskje. Men det besvarer ikke spørsmålet: Er kjønn den overordnede sosial variabelen for å forklare forskjeller i makt, status, økonomi osv.?

Men det er mulig jeg har misforstått hva patriarkatet er, forklar meg det gjerne!

Men nå må jeg ta vasken.