Parsermoni i paradishotellet

Det går mot parsermoni i Paradise Hotel.

Jeg sliter veldig med å forstå reglene i dette programmet, som visstnok kvinner med høyere utdanning har en spesiell hang mot. Men jeg har forstått det slik, at det gjelder å ikke bli kastet ut av «paradiset». Også er det noe med «fredning».

Programmet ruller og går (slik er det å bo med andre), mens jeg skal prøve å skrive en kort oppsummering av kveldens møte om Nygårdsparken på Møhlenpris skole. NÅ er det reklamepause på TV3 og det kan kanskje være ett greit anslag for et av hovedbudskapene fra møtet:

Nygårdsparken er først og fremst et torg for omsetning av ulike typer narkotika. Tilnærmet alle som er der har et bosted, men de trekkes til parken for å kjøpe og selge narkotika. Nygårdsparken er sannsynligvis Nord-Europas største åpne omsetningssted for narkotika (men det meste av nakotikaen i Bergen omsettes ikke i Nygårdsparken).

En franskmann som hadde bodd flere år i Amsterdam, var svært overrasket over hvor åpent omsetningen foregikk og hvor stort omfang den hadde.

Flere mente at dette narkotikatorget hadde en spredningseffekt i nærmiljøet og førte til en form for normoppløsning i forhold til vold, skadeverk og tyverier.

Det var ingen som tok til motmæle mot dette hovedbudskapet, men det var ulike synspunkter på hva som burde gjøres. Grovt sett er det to løsninger:
1) Overholde forbudet mot narkotikaomsetning i Nygårdsparken
2) La narkotikamiljøet forbli i Nygårdsparken, men satse enda mer på behandling og ettervern, samt «liberalisere» ved å åpne opp for sprøyterom og heroinassistert behandling.

Hver av disse løsningen kan føre med seg problemer.
1-> fører til at miljøet flytter seg til ett eller flere andre steder og at politiet får mindre kontroll.
2-> det skjer ingenting, og parken forblir et område hvor folk er redde og man må vokte sine barn for sprøytespisser.

SVs gruppeleder Oddny Miljeteig deltok på møtet, og var forbilledlig åpen på at det er vanskelig å vite hva som er de beste løsningene for Nygårdsparken.

Fram til midten av september skal vi i programkomiteen med hjelp av støttespillere i og utenfor SV, sørge for å ha utviklet en helhetlig politikk for både Nygårdsparken og rusomsorgen i Bergen. Det blir krevende, men blant annet etter møtet i kveld, så oppleves det som noe det er fornuftig å bruke tid på.

Forresten:
Victoria ble «stemt ut» i parsermonien.

Reklame

Nei til boikott av Israel!

Ord bidrar til å forme virkeligheten. Det noen kaller en terrorist, kaller andre for en frihetskjemper.

«Terrorist»
og «
frihetskjemper» er klare kontraster.

Men det meste av ordformingen av virkelig­heten handler om valg med ulike nyanser. I et presseskriv med sitater kan man eksempelvis velge mellom «hevder», «forteller» og «slår fast» osv.

Men la oss nå bruke ordene til noe:

Statene Israel okkuperer et territorium som folkerettslig tilhører en annen stat. Det er legitimt at de søker å begrense kriminalitet med å hindre at det uføres terrorhandlinger på Israels folkerettslig aksepterte territorium. Men den israelske forsvarsstyrken terroriserer store deler av den palestinske befolkningen med å holde tilbake forsyninger, og driver samtidig en en krigføring som også har til formål å ramme sivile.

«Terrorkrig» er en nokså presis beskrivelse av en slik virksomhet.

Hva kan vi gjøre for å stoppe denne årelange utøvelsen av statlig terror?

Når Saddam Hussein i 1990 angrep og okkuperte Kuwait innførte hele verdenssamfunnet «økonomiske sanksjoner». Slike sanksjoner har flere stater i dag mot militærdiktaturet Burma.

Hvorfor er ikke kravet «økonomiske sanksjoner» mot Israel, slik man hurtig innførte mot Irak i 1990? Likebehandling skal jo være et grunnprinsipp i den liberale verdensorden, og Israels overgrep og okkupasjon er mer brutal og omfattende en det Irak gjorde i Kuwait.

Men solidaritetsbevegelsen i Norge krever ikke sanksjoner, de holder på bruken av ordet «boikott». Jeg synes ordet har to svakheter:
1) «Boikott» gjør spørsmålet til noe personlig, men jeg synes dette først og fremst er et folkerettslig spørsmål som den norske staten skal ta seg av. Det burde være ulovlig å handle med Israel så lenge staten driver terrrorkrig.
2 ) «Boikott» gir gale historiske assosiasjoner, og gjør det enklere å stemple aksjonen som anti-jødisk og rasistisk.

De som setter staten Israel høyere enn menneskerettigheter, bruker boikott-ordet for alt det er verdt. Å kontinuerlig påpeke jødehat er jo en av hovedstrategiene til det komplekset som Norman Finkelstein har kalt Holocaust-industrien. Og i går ble Audun Lysbakken beskyldt av Frp for å bidra til jødehets. Dette er jo selvsagt feil, men det bør åpne opp for en refleksjon om hvilke ord vi bruker i vår kamp for menneskerettighetene til den palestinske befolkningen.

Derfor: Det er på høy tid med kraftfulle økonomiske sanksjoner mot staten Israel.

Verden, partiet, biblioteket og navnet

Hør: Hva er det med meg
og hva er det med meg
hør: hva er det, hva er det
hva er det som gjør meg
så vanskelig i verden?

det spurte jeg meg selv om
det prøvde jeg å svare på

jeg sa til meg selv
at det som er med meg
må vel også være i verden
og det som ikke passer i meg

kan vel heller ikke passe i verden

så hva er det med meg
og hva er det med verden
og hvis jeg skal gjøre noe med meg
må jeg vel også gjøre det med verden

hva er det med meg og verden, sa jeg
men det hjalp ikke stort å si det

verden var et altfor stort ord
og jeg et alt for lite

Ett ord i mellom jeg og verden er biblioteket, der lånte jeg boken hvor jeg fant dette diktet av Geir Gulliksen (fra samlingen Et ansikt som minner om norsk politikk).

Partiet SV har vært stedet jeg de siste to dagene har oppholdt meg. Og partiet kan tidvis oppleves som et like lite begripelig, som både verden og jeg kan i diktet til Geir Gulliksen.

Det som hele tiden slår meg med partiet SV, er den enorme selvrefleksiviteten. Jeg opplever at i SV-verden er hele tiden det mest presserende spørsmålet hvordan man egentlig ser ut: Opprører, stabukk, offensiv, defensiv og/eller mobbeoffer osv.?

Jeg kjenner jo ikke noen andre partier i verden. Så det kan godt hende at det er slik i alle partier i Norge, i Skandinavia, i Nord-Europa, i Verden. Jeg kjenner bare SV godt. Og egentlig ville det overraske meg om denne refleksive bølgen ikke også har slått inn over andre partier.

Strengt tatt, så har vel denne hyperrefleksiviteten slått inn over hele kulturen vår, for en god stund siden.

For meg handler politikk først og fremst om å styre samfunnet. Jeg vil ha en styring som fører til minst mulig økonomiske og sosiale forskjeller, og til at vi som menneskehet ikke lever i ubalanse med den naturen som vi er en del av. Og derfor er jeg med i SV. Et parti som både har miljø og rettferdighet som slagord.

Det går egentlig ganske dårlig i forhold til til både fordeling og natur:
Forskjellen i Norge har økt de siste 25 årene. Med Stoltenberg-regjeringen sine innstraminger av asyl- og innvandringspolitikken, så ser vi enda klarer de brutale utskillings- og utelukkingsmekaniser som brukes i denne verden hvor godene er så dypt urettferdig fordelt.

Kollapsen i de internasjonale klimaforhandlingene i København, viste at vi ikke klarer å handle i forhold til den klimakrisen vi med overveidende stor sannsynlighet er i ferd med å gå inn. Og det er en minst like stor krise i forhold til naturmangfoldet. Vårt felles naturgrunnlag blir stadig fattigere; artene og naturtypene blir færre.

Det som hele tiden slår meg, er at disse store dystre bildene sjelden blir utmalt eller gitt oppmerksomhet, til fordel for arbeidet i det selvrefleksive «speilet». Hvordan ser vi ut i dag?

MEN LA DETTE VÆRE SAGT:

Jeg kjenner andre politiske grupper (ofte små), som nærmest kan gjøre det til en kult å pompøst dyrke de store dystre bildene av verden. Det er min erfaring at slik pompøs dyrking fort fører til handlingslammelse.

Ofte kombineres denne handlingslammelse av en selvrettferdig følelse av å ha rett. Det er mitt inntrykk at den slovenske filosofen Slavoj Žižek ofte inntar en slik dyster, og for hans del; kommunistisk, tilskuerrolle. Dette beskyldes han jo også for av Bernard-Henri Lévy i denne samtalen (oversatt og publisert av Vagant). Men han sier likevel en del interessant:

Å ikke gi avkall på framtiden, verken til markedet eller staten, det er dét som er kommunisme for meg.

I et av Stortingets møterom parafraserte Stortingsrepresentant Lars Egeland i går et dikt av Bertolt Brecht, om en bostedsløse i New York. Jeg klarer det ikke så bra som han. Men hovedpoenget var at at det også er viktig å hjelpe enkeltmenneskene her og nå.

Det er jeg fryktelig enig i. Og god politikk er både å ha blikket på det store bildet, ha konkret små grep for å gjøre verden litt bedre og samtidig ha en følelse for hvordan man blir oppfattet av andre.

Men det er jo fryktelig krevende å få til alle disse tre tingene på en gang.

Audun Lysbakken hadde nok sikkert forberedt seg foran speilet før talen sin om inkluderingspolitikk til SVs landsstyre i helgen, men i talen var speilet dyttet til side for å heller se verden. Den sammensatte og mangfoldige verden som Norge anno 2011 er. Om det ikke var det helt stor bildet, så var det i hvert fall et mye større bilde enn det jeg på lenge har fått beskrevet av en politiker.

Jeg synes partiet virkelig var i verden.

Men tilbake til Gulliksen fra Biblioteket:

DIKTET MINNER om verden, skrev jan erik vold
det betyr vel at diktet minner om at verden finnes

men også at diktet ligner på verden: det samler på hendelser
jeg ikke forstår, og som ikke har noe med hverandre å gjøre

da jeg fikk vite at M lå død i senga på et spansk sykehus
satt du i et fly på vei til den andre sida av jorda

den samme dagen ble en nitten år gammel gutt i uniform
drept av en landmine i den krigen vi fører i Afghanistan

av alle som døde den dagen ble disse to ført sammen for meg:
èn som hadde kjent meg fra før, og en jeg ikke kjente

som i et dikt hvor hver ny linje
hadde glemt hva som stod i den forrige

jeg besøkte aldri broren min, men senere fant jeg byen han bodde i
på google earth: hus og tak, trær og skygger, men ikke et menneske

å se, slik var det i Kabul også, og i den byen du befant deg
som i et barns drøm om å våkne til en verden tømt for folk

hver kveld den uka satt jeg alene og leste göran sonnevi om igjen
diktene var råere, mer direkte enn jeg husket, noen dikt måtte jeg

krangle med, andre kom til meg som lyden av stemmen din
da du endelig ringte, kortpustet, for å si at dere var kommet frem

i et dikt fra 1984 skrev sonnevi om ei jente (hun het Yasmina)
om ansiktet hennes, at det var et eneste sår, skadet av fosforbomber

han satte sitt eget navn ved siden av hennes: jeg heter Göran
i et senere dikt skriver han at pentti saarikoski klandret ham for dette

saarikoski kalte det et triks: det kunne ikke gjøres mer enn èn gang
likevel står alle navn ved siden av hverandre, skriver, sonnevi, alle

Morgenbladet gir forresten statsminister Stoltenberg en slags ros på lederplass. «Alle skal med» er kraftfulle ord.

Men hvem er disse alle (og hva mener de egentlig om meg)?

PS
Gulliksen har også et dikt om kuk og fitte i boken sin. Om jeg hadde lagt inn både kuk og fitte i overskriften, så hadde jeg nok fått litt flere lesere. Fått flere til å se på navnet mitt her på internett. Men hva skal jeg med de blikkene på navnet mitt?