Tanker fra blokken (ved Edvardsen i Dokken)

02/03/2010

Verden, partiet, biblioteket og navnet

Filed under: Umerket — eedvardsen @ 22:53

Hør: Hva er det med meg
og hva er det med meg
hør: hva er det, hva er det
hva er det som gjør meg
så vanskelig i verden?

det spurte jeg meg selv om
det prøvde jeg å svare på

jeg sa til meg selv
at det som er med meg
må vel også være i verden
og det som ikke passer i meg

kan vel heller ikke passe i verden

så hva er det med meg
og hva er det med verden
og hvis jeg skal gjøre noe med meg
må jeg vel også gjøre det med verden

hva er det med meg og verden, sa jeg
men det hjalp ikke stort å si det

verden var et altfor stort ord
og jeg et alt for lite

Ett ord i mellom jeg og verden er biblioteket, der lånte jeg boken hvor jeg fant dette diktet av Geir Gulliksen (fra samlingen Et ansikt som minner om norsk politikk).

Partiet SV har vært stedet jeg de siste to dagene har oppholdt meg. Og partiet kan tidvis oppleves som et like lite begripelig, som både verden og jeg kan i diktet til Geir Gulliksen.

Det som hele tiden slår meg med partiet SV, er den enorme selvrefleksiviteten. Jeg opplever at i SV-verden er hele tiden det mest presserende spørsmålet hvordan man egentlig ser ut: Opprører, stabukk, offensiv, defensiv og/eller mobbeoffer osv.?

Jeg kjenner jo ikke noen andre partier i verden. Så det kan godt hende at det er slik i alle partier i Norge, i Skandinavia, i Nord-Europa, i Verden. Jeg kjenner bare SV godt. Og egentlig ville det overraske meg om denne refleksive bølgen ikke også har slått inn over andre partier.

Strengt tatt, så har vel denne hyperrefleksiviteten slått inn over hele kulturen vår, for en god stund siden.

For meg handler politikk først og fremst om å styre samfunnet. Jeg vil ha en styring som fører til minst mulig økonomiske og sosiale forskjeller, og til at vi som menneskehet ikke lever i ubalanse med den naturen som vi er en del av. Og derfor er jeg med i SV. Et parti som både har miljø og rettferdighet som slagord.

Det går egentlig ganske dårlig i forhold til til både fordeling og natur:
Forskjellen i Norge har økt de siste 25 årene. Med Stoltenberg-regjeringen sine innstraminger av asyl- og innvandringspolitikken, så ser vi enda klarer de brutale utskillings- og utelukkingsmekaniser som brukes i denne verden hvor godene er så dypt urettferdig fordelt.

Kollapsen i de internasjonale klimaforhandlingene i København, viste at vi ikke klarer å handle i forhold til den klimakrisen vi med overveidende stor sannsynlighet er i ferd med å gå inn. Og det er en minst like stor krise i forhold til naturmangfoldet. Vårt felles naturgrunnlag blir stadig fattigere; artene og naturtypene blir færre.

Det som hele tiden slår meg, er at disse store dystre bildene sjelden blir utmalt eller gitt oppmerksomhet, til fordel for arbeidet i det selvrefleksive «speilet». Hvordan ser vi ut i dag?


MEN LA DETTE VÆRE SAGT:

Jeg kjenner andre politiske grupper (ofte små), som nærmest kan gjøre det til en kult å pompøst dyrke de store dystre bildene av verden. Det er min erfaring at slik pompøs dyrking fort fører til handlingslammelse.

Ofte kombineres denne handlingslammelse av en selvrettferdig følelse av å ha rett. Det er mitt inntrykk at den slovenske filosofen Slavoj Žižek ofte inntar en slik dyster, og for hans del; kommunistisk, tilskuerrolle. Dette beskyldes han jo også for av Bernard-Henri Lévy i denne samtalen (oversatt og publisert av Vagant). Men han sier likevel en del interessant:

Å ikke gi avkall på framtiden, verken til markedet eller staten, det er dét som er kommunisme for meg.

I et av Stortingets møterom parafraserte Stortingsrepresentant Lars Egeland i går et dikt av Bertolt Brecht, om en bostedsløse i New York. Jeg klarer det ikke så bra som han. Men hovedpoenget var at at det også er viktig å hjelpe enkeltmenneskene her og nå.

Det er jeg fryktelig enig i. Og god politikk er både å ha blikket på det store bildet, ha konkret små grep for å gjøre verden litt bedre og samtidig ha en følelse for hvordan man blir oppfattet av andre.

Men det er jo fryktelig krevende å få til alle disse tre tingene på en gang.

Audun Lysbakken hadde nok sikkert forberedt seg foran speilet før talen sin om inkluderingspolitikk til SVs landsstyre i helgen, men i talen var speilet dyttet til side for å heller se verden. Den sammensatte og mangfoldige verden som Norge anno 2011 er. Om det ikke var det helt stor bildet, så var det i hvert fall et mye større bilde enn det jeg på lenge har fått beskrevet av en politiker.

Jeg synes partiet virkelig var i verden.

Men tilbake til Gulliksen fra Biblioteket:

DIKTET MINNER om verden, skrev jan erik vold
det betyr vel at diktet minner om at verden finnes

men også at diktet ligner på verden: det samler på hendelser
jeg ikke forstår, og som ikke har noe med hverandre å gjøre

da jeg fikk vite at M lå død i senga på et spansk sykehus
satt du i et fly på vei til den andre sida av jorda

den samme dagen ble en nitten år gammel gutt i uniform
drept av en landmine i den krigen vi fører i Afghanistan

av alle som døde den dagen ble disse to ført sammen for meg:
èn som hadde kjent meg fra før, og en jeg ikke kjente

som i et dikt hvor hver ny linje
hadde glemt hva som stod i den forrige

jeg besøkte aldri broren min, men senere fant jeg byen han bodde i
på google earth: hus og tak, trær og skygger, men ikke et menneske

å se, slik var det i Kabul også, og i den byen du befant deg
som i et barns drøm om å våkne til en verden tømt for folk

hver kveld den uka satt jeg alene og leste göran sonnevi om igjen
diktene var råere, mer direkte enn jeg husket, noen dikt måtte jeg

krangle med, andre kom til meg som lyden av stemmen din
da du endelig ringte, kortpustet, for å si at dere var kommet frem

i et dikt fra 1984 skrev sonnevi om ei jente (hun het Yasmina)
om ansiktet hennes, at det var et eneste sår, skadet av fosforbomber

han satte sitt eget navn ved siden av hennes: jeg heter Göran
i et senere dikt skriver han at pentti saarikoski klandret ham for dette

saarikoski kalte det et triks: det kunne ikke gjøres mer enn èn gang
likevel står alle navn ved siden av hverandre, skriver, sonnevi, alle

Morgenbladet gir forresten statsminister Stoltenberg en slags ros på lederplass. «Alle skal med» er kraftfulle ord.

Men hvem er disse alle (og hva mener de egentlig om meg)?

PS
Gulliksen har også et dikt om kuk og fitte i boken sin. Om jeg hadde lagt inn både kuk og fitte i overskriften, så hadde jeg nok fått litt flere lesere. Fått flere til å se på navnet mitt her på internett. Men hva skal jeg med de blikkene på navnet mitt?

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: