Tanker fra blokken (ved Edvardsen i Dokken)

23/04/2010

Grønn samfunnsbygging i praksis

Filed under: Umerket — eedvardsen @ 18:59

I dag var det et historisk møte på jernbanepuben i Bergen.

En historisk allianse av arbeid, kapital, natur, høyreside og venstreside i politikken.

Jeg har jobbet i et interimstyre med Christopher Beckham og Gunn Vivian Eide i oppstarten, så i dag var jeg litt stolt. Så stolt at jeg gitt litt over tiden da jeg holdt appell.

Her er cirka den appellen jeg holdt som leder av Naturvernforbundet i Hordaland:

Kommende alliansepartnere og venner av en modernisert Bergensbane!

Den tradisjonelle karikaturen av en miljøverner, er en person med lenker foran eller gjerne opp på en gravemaskin.

En som person som har til klart mål å stoppe gravemaskinen.

Det er mange gode grunner til å stoppe gravemaskinene:

Vi mennesker tar i dag for stor plass – og bruker for mye av verdenes ressurser. Og dette får konsekvenser for den naturen som vi er en del av. Naturen har både en egenverdi og den er vårt biologiske arvesølv – det vi kan bruke i framtiden for å utvikle nye matslag på og medisiner.

Det klassiske eksemplet på hvordan biologien er vårt arvesølv er den medisinen som er helt avgjørende for å kunne gjøre en hjertetransplantasjon. Uten denne medisinen vil de nye hjertene støtes ut.

Men takket være en sopp, som man fant i en jordprøve fra Hardangervidda, så vant man en unik biologisk struktur som egnet seg for å utvikle denne medisinen.

I dag er vi inne i en mangfoldskrise – naturen blir stadig mer enfoldig. Eller: For å bruke et annet bilde: Vi er i ferd med å ete opp såkornet!

Vi mennesker svir – nærmest bokstavelig talt – av for mye ressurser. Det fører til utslipp av klimagasser som med overveidende grad av sannsynlighet fører til økt global oppvarming. Noe som igjen fører til mer
ekstremvær, flom og tørke.

Noen velger å tvile på klimaforskningen. Og man skal aldri stole blindt på vitenskap. Men om noen veingeniør etter en omfattende undersøkelse hadde sagt at det var fare for at Askøybroen kunne ramle sammen, så ville den blitt stengt.

Nå sier en mengde fagfolk at det medfører stor fare om vi ikke kutter utslippe av klimagasser – det bør vi på samme måte lytte til – på samme måte som til veiingeniørene.

Til sammen kunne både klimakrisen og artskrisen vært gode grunner til å sette seg foran de aller fleste gravemaskiner.

Fram med lenker!?

Kunne vi naturvernere sagt …

Men det gjør vi ikke i denne saken. Hvorfor det?

Det er ett sett med veldig gode miljøargumenter for en modernisert Bergensbane med reisetid ned mot fire timer:

Det første er at med en så kort reisetid, så vil det for mange passasjerer være et godt alternativ til fly mellom Oslo og Bergen. Og ett godt alternativ til bil langs strekningen. Vi vil kunne flytte passasjerer fra et transportmiddel som tar dårlig vare på energien og fører til betydelige klimagassutslipp – og over til et utslippsfritt alternativ som tar enormt godt vare på energien. (Om vi hadde priset utslippene fra flytrafikken i forhold til hvor samfunnsøkonomisk skadelig det er, så hadde det garantert vært konkurransedyktig.)

Det andre er at vi vil kunne flytte store mengder godstransport over fra trailertransport og over på det utslippsfrie og energieffektive alternativet. Økt fart, gir økt frekvens og økt kapasitet.

Det tredje er sannsynligvis omdiskutert.
Men modernisering av Bergensbanen vil føre til ett langt mindre arealinngrep enn de fleste eventuelle nye lyntogtraseer. Naturvernforbundet er positiv til utredning av lyntog i Norge – men det er jo også helt åpenbart at når de konkrete prosjektene kommer, så vil vi bli satt i store dilemmaer knyttet til arealbruk.

Et politisk hovedargument er at dette kan gjennomføres:
Det snakkes og har vært snakket mye om tog i Norge. Men i forholdet til behovet er det gjort veldig lite.

I denne sammenhengen angriper noen oss venner av en modernisert Bergensbane for å ikke være visjonære nok.

Ordet visjon kan (i følge ordboka) bety enten:
innbilt synsopplevelse
ett indre bilde
religiøs åpenbaring

Med unntak av sistnevnte for noen, så er ikke en modernisert Bergenbane en visjon. En modernisert Bergensbane er en konkret plan som det trenges politisk vilje til å gjennomføre. Vi er mye nærmere målet enn det man er for visjoner.

Og målet med denne aksjonen er vel nettopp å styrke denne viljen.

Det betyr for det første at vi må arbeide i våre egne organisasjoner for at dette kommer høyt på dagsorden. Vi i Naturvernforbundet har en jobb å gjøre i forhold til vår egen nasjonale organisasjon. Vi må snart få kastet lenkene og gå for fullt og samlet inn for dette prosjektet.

Det betyr for det andre at vi her sammen må få dette høyere opp på dagsorden i Hordaland. På det årlige toppmøtet (med stortingsrepr. og samfunnstopper) i januar var det ingen som snakket om modernisering av Bergensbanen. Det bør ikke skje igjen.

Vi må nå bygge et samfunn for framtiden, som er klimanøytralt og i balanse med naturen. I den grønne samfunnsbyggingen er en moderinsering av Bergensbanen et utmerket prosjekt.

Kom, gravemaskiner, kom!

06/04/2010

Replikk til Rambøl om CCS

Filed under: Umerket — eedvardsen @ 07:22

I dag ble denne replikken publisert i BA:

Gasskraftverket på Mongstad
er tema for et innlegg fra Arbeiderpartiets Odd Rambøl (BA 30.03). Jeg står gjerne skulder til skulder med Rambøl i arbeidet for å begrense de menneskeskapte klimaendringene, og ikke minst for at vi skal handle nå og ikke vente til det er for sent. Men jeg vil samtidig på det sterkeste advare mot den overdrevne optimismen Rambøl framviser på vegne av den såkalte CO2-rensingen., som man annet jobber med å utvikle på Mongstad.

En mer presis beskrivelse av fenomenet er mulig fangst og lagring av opptil 80% av CO2-utslippene (CCS). Betydelige deler av miljøbevegelsen er optimistisk, i forhold til hva man kan oppnå med CCS. Og alle vi som er oppriktig opptatt av å begrense klimagassutslippene, kan jo ikke noe annet enn å si at det er bra at man bruker penger på å fange og lagre klimagassen CO2. Men vi snakker overhodet ikke om en ferdig utviklet og trygg teknologi. Man klarer i dag ikke å få fangsten effektiv nok og sørge for tilstrekkelig trygghet og effektivitet i lagringen. Jeg viser blant annet til Statoil sine problemer med deponering fra Snøhvit. Å sammenligne et deponert fangstprodukt med ubrukte olje og gassreserver, slik Rambøl gjør i sitt innlegg, er useriøst og mangler noen form for dekning.

I 2005 jublet Stoltenberg II-regjeringen for at CCS var sikret på Kårstø, og et drøyt år etterpå lovde de CCS på Mongstad innen 2014. Prislapp på sistnevnte var 3 milliarder. Men verken Kårstø eller Mongstad har i dag et CCS-anlegg. 2014 er nå gitt opp som målsetting for Mongstad, og den nye foreløpige samlede prislappen er 50 milliarder. (Og mens vi venter spyr gasskraftverkene CO2 tilsvarende utslippene fra flere hundre tusen privatbiler). Hva den endelige sluttsummen vil bli er det ingen forunt å vite.

CCS-teknologien er for øvrig også internasjonalt omdiskutert som en løsning på klimakrisen. For eksempel stiller EUs klimakommissær Connie Hedegaard spørsmål ved om det er en formålstjenlig løsning. Det man nå forsker på i Norge er gass fra gasskraftverk. Det angivelige kommende markedet i Kina består av kullkraftverk. Noe som sannsynligvis også føre med seg utfordringer. Det kan jo i denne sammenhengen være verdt å nevne at Kina nå investerer langt mer i fornybar energi.

CCS kan kanskje være en del av løsningen. Men en hovedvei til et samfunn med lave utslipp er det ikke. Om man også hadde brukt 50 milliarder på enøk i boliger og bygg, oppgradering av kraftlinjer, mer kollektivtransport i storbyene og forskning og utvikling av ny fornybar energi. Så ville man garantert fått større utslippsreduksjoner pr. krone. CCS-teknologiens rolle i verdensmarkedet er uviss. Her er Rambøl mer optimistisk enn jeg kan se det i dag er grunnlag for. Jeg vil tillate med å kalle det naivt.

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.