Replikk til Rambøl om CCS

I dag ble denne replikken publisert i BA:

Gasskraftverket på Mongstad er tema for et innlegg fra Arbeiderpartiets Odd Rambøl (BA 30.03). Jeg står gjerne skulder til skulder med Rambøl i arbeidet for å begrense de menneskeskapte klimaendringene, og ikke minst for at vi skal handle nå og ikke vente til det er for sent. Men jeg vil samtidig på det sterkeste advare mot den overdrevne optimismen Rambøl framviser på vegne av den såkalte CO2-rensingen., som man annet jobber med å utvikle på Mongstad.

En mer presis beskrivelse av fenomenet er mulig fangst og lagring av opptil 80% av CO2-utslippene (CCS). Betydelige deler av miljøbevegelsen er optimistisk, i forhold til hva man kan oppnå med CCS. Og alle vi som er oppriktig opptatt av å begrense klimagassutslippene, kan jo ikke noe annet enn å si at det er bra at man bruker penger på å fange og lagre klimagassen CO2. Men vi snakker overhodet ikke om en ferdig utviklet og trygg teknologi. Man klarer i dag ikke å få fangsten effektiv nok og sørge for tilstrekkelig trygghet og effektivitet i lagringen. Jeg viser blant annet til Statoil sine problemer med deponering fra Snøhvit. Å sammenligne et deponert fangstprodukt med ubrukte olje og gassreserver, slik Rambøl gjør i sitt innlegg, er useriøst og mangler noen form for dekning.

I 2005 jublet Stoltenberg II-regjeringen for at CCS var sikret på Kårstø, og et drøyt år etterpå lovde de CCS på Mongstad innen 2014. Prislapp på sistnevnte var 3 milliarder. Men verken Kårstø eller Mongstad har i dag et CCS-anlegg. 2014 er nå gitt opp som målsetting for Mongstad, og den nye foreløpige samlede prislappen er 50 milliarder. (Og mens vi venter spyr gasskraftverkene CO2 tilsvarende utslippene fra flere hundre tusen privatbiler). Hva den endelige sluttsummen vil bli er det ingen forunt å vite.

CCS-teknologien er for øvrig også internasjonalt omdiskutert som en løsning på klimakrisen. For eksempel stiller EUs klimakommissær Connie Hedegaard spørsmål ved om det er en formålstjenlig løsning. Det man nå forsker på i Norge er gass fra gasskraftverk. Det angivelige kommende markedet i Kina består av kullkraftverk. Noe som sannsynligvis også føre med seg utfordringer. Det kan jo i denne sammenhengen være verdt å nevne at Kina nå investerer langt mer i fornybar energi.

CCS kan kanskje være en del av løsningen. Men en hovedvei til et samfunn med lave utslipp er det ikke. Om man også hadde brukt 50 milliarder på enøk i boliger og bygg, oppgradering av kraftlinjer, mer kollektivtransport i storbyene og forskning og utvikling av ny fornybar energi. Så ville man garantert fått større utslippsreduksjoner pr. krone. CCS-teknologiens rolle i verdensmarkedet er uviss. Her er Rambøl mer optimistisk enn jeg kan se det i dag er grunnlag for. Jeg vil tillate med å kalle det naivt.

Reklame