COP15, dag 2

Naa sitter jeg paa Bellasenteret, som er der det «skjer». For en novise som meg, saa virker det ganske kaotisk. Og mye av dagen har gaatt med til kostaaing. Sikkerhetsko, akkrediteringsko, matko og kaffeko.

Har mott Naturvernforbundet sine myndighetspaavirkere Bard Lann og Lars Haltbrekken. De virker heldigvis som om de har kontrollen. De snakket om et nytt forhandlingsutkast, og om det ville bli godtatt som et grunnlag for aa forhandle videre. Lahn har jo jobbet med dette lenge og skrevet flere gode oppdateringer.

Jeg har hort paa ambassadoren i G77 sin tale til de frivillige organisasjonene, og fikk i jobb av Lars aa referere. Jeg sendte han denne sms-en:

Hovedbudskap: Staar paa 1,5 grader/350 bpp. Finansieringen maa opp til 400-500 mrd. USD. Forsvarer Kinas rett til vekst bl. p.g.a. stor fattigdom. Maner til lederskap fra spes. Obama («extended citizen of Africa») Ingen referanser til avtaleutkastet.

Naa er det like greit a komme seg vekk herfra. Forhandlingene vil gaa i mange dager, og mange av problemstillingene er kjent om ikke kjaere. Man kan nemlig ikke diskutere utslippskutt uten aa diskutere den skjeve fordelingen av verdens ressurser.

I Morgen er den store demonstrasjonsdagen. «Naturvernforbundet internasjonalt» vil starte klokken 10:00 med sin egen demonstrasjon fra et omraade ved hovedbandegaarden som gaar til sentrum og hoveddemonstrasjonen.

Jeg spiste tilfeldligvis med noen hyggelige svensker her som hadde vaert i Narvik. De lurte paa om jeg kjente en som het Elisabeth:)

COP15, dag 1

can we try again
to start a new and lovely story
that will shine a ray of light upon our hearts
and bring back long lost glory
of how it used to be
baby you and me
convinced we were each others destiny

Naomi Klein snakket i dag på Klimaforum09 om amerikaneres tendens til å ønske å slå på start-knappen. Om den manglende evnen til å erkjenne kolonialismen og den økologiske gjelden av hundreår med overforbruk. RESET. Starte på nytt.

Vi var innom Klimaforum09 (som er en standardutgaven av forumer; dreads, litt eldre fagforeingsfolk, intellektuell mv.), så spiste vi en god middag på Mandela.

OG

Så endte vi opp på det litt merkelige skipet Norrøna. Det som slo meg på vår gåtur mot skipet var den jeven motorduren. Og kom rett inn i avslutningen av i lanseringssamtalen av Klima forklart. Jeg synes forfatteren virket litt ufokusert, men jeg skriver på et tynt grunnlag.

OG DESSUTEN

Vi satt sammen med Erik Kolstad og Øystein Paasche, som har skrevet: Hva er klima? Konkurransesituasjonen burde være åpenbar.

Og vi hadde en ganske spennende diskusjon om forholdet mellom klimapolitikk og klimaforskning. Jeg mente at forskerne måtte ta jobben med å diskutere med skeptikere og folk som ikke jobber med faget. Kolstad og Paasche var uenige (kortversjon).

Kvelden endte opp på toppdekket av Norrøna med færøyisk øl og Bruce Springsteeen. Jeg satt og tenkte på det jeg hadde lest om vitenskapsteori i boken Kjønnsteori rett før vi gikk på flyet til København. Om objektiv kunnskap er mulig, og eventuelt hvordan.

Helt i slutten av den siste ølen tenket jeg: Kan vi i grunn annet enn å danse sammen inn i mørket av begrenset kunnskap? Vi kan kanskje ikke starte på nytt, men kan vi annet enn å være hverandres skjebner og ledsage hverdandre så godt vi klarer?

PS
I morgen prøver jeg Bella.

Computertomografen, greipmaskinar og vår helse

Ordet helse får meg til å tenke på en comutertomograf. Jeg vet ikke hvorfor, men i min barndom stod det mye i Fremover om den nye computertomografen.

Jeg synest de så helt vanvittig ut å legge seg på ryggen, for så å bli kjørt inn i denne skumle maskinen. En slags totaltrommel for mennesker, og jeg så for meg at den ville leve sitt eget liv og ta kontroll over det stakkars mennesket som ble kjørt inn i kjeften på den.

Greipmaskinar er noe annet. Men felles er at de er selvstyrte roboter, som lever sitt eget liv. I fremtiden skal de visstnok holde til i havområdet utenfor Stavanger. I hvertfall om poeten Øyvind Rimbereids bok Solaris korrigert: blir sann.

I natt dei i slammen
Arbeider, miner greipmaskinar,
Dept undr bolgjerne
Undr siddybridgen,
Self-organising repairing hydropipes
Vid deirs simpl 8-funktionkroppar.
DEI er 123 stk., miner robot-
Arbeideren. 123 x 8 x algoritm
Er deirs breyn.
DEIRS kollectiven
Breyn er abstract
Og exist onli millom dei,
Som millom A og B
Or som millom ein odder human og aig
Ven wi spiik.

Nok om maskinfrykt. Denne posten handler jo egentlig om landet på andre siden av havet for greipmaskinane, nemlig Skottland, også om Geir-Ketil fra Narvik som jeg mener å huske kanskje jobbet med den computertomografen.

Forrige uke var han i hvert fall i Bergen og snakket om at vi kunne lære av Skottland.

Les en rapport om samme tema hos de facto.

Tatt av kraften

Jeg kjente det måtte skje.
Kraften tok kontrollen over meg.

Og både jeg og sykkel deiset i bakken på Bergens Broadway.
På brosteinene mellom Logen og Ole Bull scene lå jeg uten en sko og med en blødende finger.

– Går det bra? Spurte en kvinne kledt i en svart kåpe. Heldigvis var det henne og ikke mannen med ljåen som sneiet forbi. Jeg mistenker alstå overhodet ikke den svartkledde kvinnen for å være en heks, men når jeg lå der utenfor det som pleier å være Festspillene i Bergen sin hjemmebane med en blødende finger, så kunne ikke la være å tenke på Anna Pedersdatter. Hun som kanskje var en heks.

– Ja. Svarte jeg og skammet meg noe forferdelig, fikk på meg skoen og hastet fra åstedet og det som med stor sikkerhet ikke var en heks.

Det har blitt en tradisjon med brostein i Bergen, og de er svært ofte under kulturminnevernets vinger. Men er det ikke en dårlig ide med brostein i en by hvor det så ofte regner?

Kanskje. Men det største problemet er vel at brosteinen virker som en liten del av en helhetlig strategi for å forhindre sykling i Bergen sentrum. Og det har vært vellykket: 3% av alle reiser i Bergen foregår med sykkel, mot 10% i Trondheim.

Det er vel nå på tide med en strategi for meg sykling?

Men på Bergens Broadway kommer det nok alltid å være brostein, der hjeper det nok med litt mindre fart og litt mere vett enn det jeg hadde i dag.

Gromgutan

«I Afrika spelte de med stein!
Og dokker klage over at vi må spele med to balla!»

«Hodet!?
Hodet er jo det beste treffet.»

Vi spiller kanonball på Parken Ungdomskole (jeg lover at neste post skal handle om Beisfjord Barneskole), og kommentarene kommer med kraft i stemmen fra den tidligere offiseren og kroppsøvringslæreren. Mannen som startet hver time med oppstilling og melding fra en «sjersant» av hvert kjønn.

MANNEN fortalte også med innlevelse om det polske krigsskipet Grom, og hvordan det hver morgen skjøt ned det tyske naziflagget på toppen av Fagernestøtta.Den britisk bygde båten deltok i kampen om Narvik i 1940. En kamp Nazi-Tyskland tapte, men det ble reddet av at de britiske og franske soldatene dro sørover da Nazi-Tyskland gikk til angrep på Frankrike.

Konrad, min morfar, bodde noen år rett nedfor Groms Plass. Noe som ført til at jeg ofte måtte pasere skulpturen med den heroiske soldaten med en granat i neven. En figur klar til å kaste sprenglegmer på fienden. Eller var det et brød han holdt i hendene?

Uansett: Her om dagen oppdaget jeg et band, fra Narvik, som heter Groms Plass. Stemningsbildene de skaper er melankolske og lengtende, slik man ofte føler det om høsten når sommeren definitivt er forbi. Også synger de jo på Narvikdialækt, noe jeg jo av og til lengter etter å høre.

Og om ikke det skulle være nok, så synger de om jernbane, svilla, 52 vogne og farsan.

Allmenndannelse

Allmenndannelsen forusetter kunnskap om folkelig samtidskultur. Her er lenker til to aktuelle verk.

Den første er en svært ungdommelig direkte låt.

Den andre en en noe bredere låt som også tar for seg skattesystemet.

Det kan virke forhastet å dra politiske konklusjoner av to slike åndsverk. Men min klare konklusjon er at arbeidet for et mer kjønnrettferdig lønnssystem må styrkes.

Kanskje kan vi vinne cupen?

Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land var den første «voksenboken» jeg opplevde en eller annen form for ny dybde av å lese.

Jeg er usikker på hvorfor,
og jeg er usikker på om det stemmer.
Det kan godt hende at denne følelsen, egentlig, kom etter at jeg opplevde at det å ha lest boken med entusiasme (den var gitt som obligatorisk lesing til 2C på Frydenlund Videregående skole) ble jeg plassert i en kategori jeg trivdes i.Kategorien: «de som leser romaner». Husker spesielt at Rune Skog fra Bjerkvik (en brukbar skiskyter på fritida) var ivrig på å plassere meg i denne kategorien.

Det fantes noen bøker i seksjonen hjemme hos oss i Beisfjord, men det var minst like mye plass til pynt. Og til TV, før den fikk en egen stue en gang tidlig på åttitallet. Det skjedde i hvert fall før 1981, for jeg husker 2-1 målet mot England i 1981 ble vilt bejublet av min far i TV-stuen. Den hadde da en hjemmesnekret bar i et bakre del og minst en av «sittetønnene» ble velvet av min far da Norge skårte ledermålet mot England.

Men dette handler jo ikke om TV, men om litteratur.

Jeg leste litt av de voksenbøkene som vi hadde fått vi bokklubben. Uår, Sweetwater og Insektsommer av Knut Faldbakken. Men av en eller annen grunn så var det Gymnaslærer Pedersens beretning som ga meg følelsen av å være en som leser romaner. Det kan godt hende det handler minst like mye om at jeg gikk i «andregym» og måte posisjonere meg for å stige opp i den middelklassen som jeg bare hadde med å stige opp i.

Dårlig til å spille fotball, generelt klønete og god på skolen (til å være fra lille Beisfjord). Jeg antydet handelsskole – det ble gymnas. Jeg antydet et hvilår – jeg ble kjørt opp på Universitetet i Tromsø. Middelklasse her we come!

Eller egentlig ikke.

Det gikk jo etter hvert ikke alt for bra i middelklassen. Jeg opplevde etter hvert at en etter en ble «tatt inn i varmen», enten det nå var i litterauren, jornalistikken eller akademia. For meg var ingen dører åpne. En fattig trøst er at, kanskje, mange har opplevd stengte dører på samme måte.

Rett nok klarte jeg etter hvert å få meg en jobb jeg kunne leve av og med.

Litteraturen og de stengte døren opplevdes etter hvert, og av en eller annen grunn, som to sider av det samme komplekset. Husker ennå hvordan jeg fikk raseriutbrudd hver gang jeg så Tore Renberg reklamere for sitt bokprogram, Leserforeningen het det vel. Det som provosert meg mest var at han brukte Litteraturen med stor bokstav, som et egennavn. Sikkert fordi det understreket dette som en institusjon, en stor bygning med stengte dører.

Jeg tenkte ikke på det for nå. Men parallellen er jo åpenbar til min fars hoderysting og kraftige irritasjon over Brikt Jensen sitt bokprogram, Bokstavlig talt, hver fredag. Og egentlig var hans irritasjon egentlig mer legitim. Det var jo bare en eneste TV-kanal da jeg bodde sammen med han («hjemme»).

Hvorfor skriver jeg dette?
Jo, jeg ville fortelle at det fortsatt hender at jeg leser romaner. Og at jeg har lest Karl Ove Knausgård sin bok «Min kamp». Den har fått svært mange gode anmeldelser. Blant annet en av min venn Øystein Vidnes.

«Borgerlig»

Jeg kan skrive og si dette ordet, for å forklare hvorfor jeg ikke liker boken helt. Selv om den jo rev meg med, side for side (stort sett, jeg er jo alltid i tvil om det er verdt å fortsette). En gang da jeg jobbet på et annen kontor, så begynnte jeg ved lunsjtid å spille pc-spillet Championship Mananger. Og jeg bare spilte og spilte, måtte bare litt til … . Og ble etter hvert svært trøtt og sliten, men rytmen med tabeller, sesonger og nye kamper drev meg videre. Akkurat slik det å se på et tog gjør at man bare blir stående. Må ha med seg neste vogn.

Tidlig neste morgen var jeg så vissen i beina at jeg slet med å gå skikkelig, og jeg måtte til slutt rive meg løs og ta en taxi i hjem. Jeg er alltid flau, når jeg tar taxi. Akkurat som jeg liksom ikke kan skikke meg, og må sløes med å ta taxi. Noe som i denne sammenhengen kan være litt relevant er at hovedpersonen i Karl Ove Knausgårds roman, som heter Karl Ove Knausgård, forteller hvor godt han liker å kjøre taxi. Eller skriver han drosje? Det klarer jeg ikke å huske. Drosje kommer visst fra russisk, og taxi fra latin. Jeg forestiller meg at taxi er kommet til det norske språket etter drosje, og sannsynligvis via America og den verdensfreden lovet alle som et skjold mot kommunismen.

Men med visne ben, så ble jeg kjørt hjem av en taxi og stupte i søvn etter å ha spilt pc-spillet Championship Mananger. Det endet opp med at jeg måtte knekke cd-platen med spillet på i to, for å kunne klare å jobbe på kontoret. Min kamp er en ganske besettende bok, men er det et bevis på at det er en god bok? Og hva er en god bok?

Jeg har nå uansett skrevet ordet «borgerlig». Men det er teit av meg, fordi det lukker nysgjerrigheten til de som eventuelt leser dette. Vår kommunikasjon er stappfull av merkelapper og stempler. Men noen stempler om merkelapper er irrelevante for de fleste lesere i 2009. «Borgerlig» er en av dem.

Men det som nå uansett slår meg med Karl Ove Knausgårds Min kamp, er at den er dypt borgerlig. Tekstens fortellerstemme har svært sjelden noen kropp. Andres kropper er svært intenst tilstede, men fortellestemmens kropp nevnes kun i korte passasjer. Også virker det som om stemmen knapt har noe forhold til historie. Med unntak av noen gamle lysbrytere, så opplever vi knapt at tiden går. Det viker som om at forteller og foregår i et tidløst sted.

Jeg har alltid tenkt på det borgerlige subjektet som et a-historisk subjekt som usynliggjør sitt eget stoffskifte med naturen. Så derfor ordet: «borgerlig».

Det kan komme noen mot-merkelapper tilbake på dette innlegget. Her er to forslag:
«banal»
«politisk»

Men kanskje jeg skal lese Min kamp 2? Det kan jo være greit å se hvordan det går neste sesong.
Kanskje kan vi vinne cupen?

Og hvordan går det med han midtbanespilleren som har 9 i stamina, men bare 3 i hodespill?

Et sitat fra Georg Johannesen

Norge er et overklasseland. NRK-innsamlingene minner om veldedighetsballene til den engelske overklassen rundt århundreskiftet, med pene dannede og selvtilfredse mennesker.

Sagt av Georg Johannesen til Balder magasin i 1995

Lets talk about economy

Hvem kan glemme denne låten?

Nå skal jeg gå og legge meg, men akkurat nå ser jeg en dokumentar om Mao og utviklingen i Kina. En scene var fra en stor datasal, hvor moteriktig kledde ungdommer jobbet med sine blogger og chatter og sa de først og fremst var opptatt av ”kjærlighet” (illustert av poserende ung jente med bar mage) og overhodet ikke av politikk.

Jeg vet ikke om dette egentlig er illustrerende for Kina, og parallellen til Norge er slett ikke åpenbar. Her er det en helt ok politisk interesse, også blant ungdom. Men i morgen kommer det som for mange er et stort gjesp.

For meg er det slett ikke noe gjesp. I jobben min som fylkessekretær skal jeg få videre informasjon om budsjettet. Men det er noe rituelt over dekningen og over kommentarene i den såkalte vandrehallen på Stortinget. Men det er selvsagt en stor viktig politiske forskjell:
Norge har nå et flertall av Stortingsrepresentanter som ikke velger skattereduksjoner – det fører til at den norske staten flere penger å bruke på fellesskapet. Dette har vært et rød-grønt mantra siden 2005, men det er like gyldig fortsatt.

Det er fortsatt ingen høyresidepolitiker som har klart å sannsynliggjøre eller vise hvordan dette de vil gi vekk i skatteinntekter, skal føre til en så høy vekst, at det igjen fører skatteinntekter som kompenserer det opprinnelige tapet.

Men på dager som i morgen, så savner jeg virkelig noen standpunkter og posisjoner. Ca. to.

Posisjon 1: Noen som vil øke skattene
Høyremannen og NHH-professoren Victor Norman hadde for om lag to år siden et utspill om å heve skattene – slik at vi kan finansiere våre felles velferdsordninger. SV er det eneste partiet som snakker om at man, med en del forutsetninger, kan øke skattene. Men via det rød-grønne samarbeidet er man bundet for de neste årene, For i den andre rød-grønne regjeringserklæringen har de dessverre blitt enige om å videreføre det såkalte ”skatteløftet”, det vil si at det samlede skattenivået ikke skal over 2004-nivået:

Vi vil i kommende stortingsperiode videreføre det samlede skatte- og avgiftsnivået som i dag. Innenfor dette nivået er det rom for å skape en bedre fordeling.

Dette gjør at man kan komme til kort (ikke i forhold til Høyrepartiene) i forhold til egne politiske forventninger. Hadde man valgt å heve skattene moderat, så kunne man for eksempel hatt råd til den offentlige tannhelsereformen partiet mitt har fremmet i to stortingsvalg. I stedet har erklæringen endt opp med luftige festformuleringer om tannhelse.

Posisjon 2: Noen som problematiserer oljefondet/pensjonsfondet
”Handlingsregelen” har sin festdag i morgen. Ingen dag i året blir den regelen snakket så mye om. Flåsete sagt, så kan man si at det egentlig burde hete ikke-handlingsregelen. Hovedregelen er å forhindre for stor pengebruk.

Hovedregelen er at vi ikke kan ta mer en den gjennomsnittlige avkastningen på fondet – som er satt til 4%. Regelen sier at om vi ”bruker” av de pengene, så tar vi av framtidens pensjoner. Jeg kommer tilbake til denne påstanden rett nedenfor.

Men flere år har Norge brukt mindre en 4%. Og årsaken har vært frykt for såkalt overoppheting. dvs. galopperende lønner og priser og følgelig nødvendig renteoppgang. Det er mitt inntrykk at dette inflasjonsmålet av mange forstås som den egentlige handlingsregelen. Under den økonomiske krisen med svikt i etterspørsel, så det nå vært mindre fare for overoppheting, og man har kunnet bruke mer penger av oljefondet.

Men tilbake til den egentlige handlingsregelen:
Er verdipapirer på verdens børser en bra måte å forberede seg på framtiden? Økonomen Erik Reinert reflekterer blant annet over dette i sin bok ”Spontant kaos” og ender opp med å sitere nobelprisvinner (i økonomi) Ragnar Frisch som har skrevet at:

Sparing for et enkelt individ og for et samfunn som helhet er to forskjellige ting. De burde egentlig ikke betegnes med samme navn, det virker bare forvirrende … . Det er bare ved en produktiv foranstaltning at samfunnet som helhet kan få i stand sparing.

Kort fortalt handler det om at vi som samfunn bør investere slik at det er mest mulig sannsynlig at vi kan produsere nyttige tjenester og produkter i framtiden. Jeg synes denne debatten om oljefondet, framtiden og handlingsregelen er viktig. Men den kommer ikke til å stå på dagsorden i morgen.

God natt!

Fugl fønix-erklæringen

En del tyder på at det vil komme et fellesdokument fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i dag. En ny regjeringserklæring, en Soria Moria II.

Den vil hele dagen igjennom bli drapert i store ord som ”historisk” mv.

Jeg skal passe meg for å forskuttere noe av innholdet og jeg tviler ikke på at SVs forhandlere har stått knallhardt på. Men det er et par faktum som gjør at man ikke skal være alt for optimistisk:
– ”Oljepartiet” DNA er blitt enda større
– Det er nærmest umulig overfor velgerne og ikke bli enige og komme med en felles erklæring.

Arbeiderpartiets forhandlingsposisjon har altså blitt enda sterkere. Det gjør at jeg frykter at det går med Soria Moria II som med oppfølgere flest. Den blir litt daffere.

Det er mitt klare inntrykk at svært mange fagforeninger og frivillige organisasjoner fra 2005 og fram til i dag er blitt mildere i sin kritikk av myndighetene. En åpenbar årsak er at man har fått gjennomslag for flere av sine krav, men en annen mulig årsak er at man ikke vil klage av frykt for å indirekte støtte opp om høyrepopulismen. Det er som om det i det stille har vokst fram en lojal rød-grønn fellesfront.

På gitte tidspunkter kan en slik fellesfront kanskje ha noe for seg, men den kan også virke passiviserende og bidra til at det legges lokk på utolmodige krefter som vil se resultater.

Fra 2005-2009 har regjeringen gjort en rekke positive politiske endringer. Men vi står overfor store utfordringer:
– Forskjellene i Norge har økt de siste 25 årene, utviklingen har ikke snudd ( men flatet ut). Og fattigdommen er svært synlig i de største byene.
– Norge har hatt vekst i utslippene av klimagasser.
– Norge fører ikke en asyl- og flyktningepolitkk i tråd med våre humantiære og rettsstatlige idealer, men velger heller å være en del av Festning Europa.
– En av verdens dominerende millitærallianser driver aktiv angrepskrig, og hevder at det skaper fred

Soria Moria II kommer (svært trolig) kun i begrenset grad til å svare på disse utfordringene (og i noen grad være i direkte konflikt med dem), og regjeringen kommer ikke til å være svært opptatt av å løse disse utfordringene (selvsagt vil regjeringen snakke masse om klima, men det vesentlige er jo resultatene). En Ap-dominert regjering kommer til å ha fokus på stø kurs, først og fremst.

I Klassekampen har både Ingrid Fiskaa og Dag Sejerstad i sine kommentarspalter vært inne på det faktum at:
Den rød grønne regjeringen er kun en nødvendig, men slett ikke en tilstrekkelig forutsetning for at samfunnsutviklingen går i riktig retning.

Så kanskje burde man lage en fugl fønix-erklæring? Et dokument hvor alle fagforeninger og frivillige organisasjoner erklærer vilje til å i større grad være krefter med egne dagsordener og et tydeligere blikk på de store målene: Mindre forskjeller og mye mindre klimagassutslipp.

Og for øvrig: Er det ikke på tide å avslutte krigen i Afghanistan?