Tanker fra blokken (ved Edvardsen i Dokken)

08/12/2009

Fra genser til dress og slips

Filed under: Miljø, Sosialisme — eedvardsen @ 19:35

68-opprøret og dets avleggere utover 1970-tallet har vært hegemoniske tradisjon for den radikale venstresiden. Men med stadig større gjennomslag preger nå nye generasjoner den radikale venstresiden med det nye tanker og ideer.

Jeg som skriver dette var født på 70-tallet, men var politisk involvert og engasjert i siste halvdel av 90-tallet og 00-tallet. Heller ikke jeg har noe allvitende nøytralt utkikkspunkt, og at jeg føler behov for å skrive dette skyldes trolig at jeg studerte humaniora og samfunnsvitenskap på 90-tallet. Absolutt ingenting er vel mer 90-talls enn refleksjoner over refleksjoner. Noe man selvfølgelig kan reflektere over.

Selvsagt kan verken 70-tallet eller 00-tallet sies å være helt entydige, det er jo flere helt og delvis motstridende tanker og tendenser som har konkurrert om å definere tidsånden. Men jeg vil hevde at det er mulig å finne noen distinkte trekk ved den radikale venstresiden på 00-tallet som skiller den helt klart fra 68-generasjonen.

Hva er i så fall disse trekkene?

Her er to forslag:

1 Generell og upresis vekstkritikk er erstattet med en forholdsvis naiv teknologioptimisme.

Jeg synes dette generasjonsskiftet kommer fram i henholdsvis Knut Kjeldstadli (f.1948) og Andreas Tjernshaugen (f.1972) sine innlegg i boken Kan hende det gjelder å redde vår jord.

Motsetningen mellom vekstkritikk og teknologioptimisme kom veldig tydelig til uttrykk på SVs landsmøte i 2005 hvor en del av møtet ikke ønsket noen form for gasskraftverk, men flertallet ønsket gasskraftverk med karbonfangst og lagring.

2 Kampen for mangfold og individuell autentisitet utfordres av en lengt etter det autentiske folket

68-opprøret og 70-tallet sprang ut en motstand mot en formell, hetroseksuell, rasistisk og mannsdominert samfunnsorden. Kortversjonen er homser med lille skjerf som har afrikanske venner og er ”seg selv”. Og jeg mener blant annet å merke denne tidsånden i den personlige retoriske tradisjonen jeg finnes hos mange av de venstreradikale som ble født på 50- og 60-tallet.

En illustrasjon på hvordan den personlige autentisiteten ble satt i høysettet er SV-leder Erik Solheim kunne avvise deler av SVs program. http://www.samtiden.no/08_4/art1.php Og denne autentisiteten har preget og gitt suksess til både han og hans etterfølger Kristin Halvorsen.

Også i klesveien fikk dette sitt uttrykk. Genseren for Solheim, og ofte den røde jakken for Kristin.

Den svært velskrevene boken Frp-koden (2007) har nærmest fått en kanonisk status på den radikale venstresiden. Det politiske hovedbudskapet er at venstresiden må slutte å mobilisere på konflikter langs ”verdiaksen” (minoriteters rettigheter, u-hjelp, miljøvern osv.) og heller må mobilisere langs ”økonomiaksen” (skatt, ansattes makt mv.) For om ikke, så vil venstre
siden fortsette å tape oppslutning og høyrepopulismen vil vinne enda mer terreng.

Jeg klarer ikke å konkludere klart i forhold til hvordan denne lengten etter folket kommer til uttrykk. Men la meg starte med å være overfladisk:

SVs nestleder, Audun Lysbakken, har erstattet Solheims genser med dress og slips.

Om jeg skal prøve å antyde noen tendenser i forhold til politikk, så kan kanskje det enorme fokuset på direkte demokrati plasseres inn i en slik lengt. Lysbakken (Skjerves) bok Deltakerne er først og fremst opptatt av å gi positive beskrivelser av ”vanlige folk” sine bestrebelser på å styre.

Men i likhet med 68-tradisjonens lengt etter det ekte og individuelle, så har kanskje denne ”nye” tradisjonene noen blinde flekker ved seg: Hva med de som ikke er ”folk”/ ”demos”? Hvordan skal man forholde seg til de som ikke har direkte rettigheter i demokratiet?

Hvem er det som ikke er ”folk”, da?

Det er truede dyrearter og naturtyper og ikke minst framtidige generasjoner av mennesker.

Det er asylsøkere og flyktninger eller innvandrere uten stemmerett.

Det er mennesker i andre land som rammes av kriger (som tidvis drives av Norge).

En slik blind flekk
viste seg kanskje en av Deltaker-forfatterne (Ingar Skjerve) i et inervju med Klassekampen på mandag (dessverre ikke nettpublisert) ikke kunne tilstå at ”folkets” innføring av et minaret-forbud i Sveits viser en klart problematisk side ved direktedemokrati.

PS
Jeg skulle gjerne svart på den den Knausgårdkritikken/spørsmålet fra Øystein, men jeg har kommet helt ut av «det». Jeg må få kjørt i gjennom, i hvert fall, den andre kampen. Også må jeg få lest en gang til den anmeldelsen som sammenligner Knausgård med selveste Jesus:-)

30/11/2009

Computertomografen, greipmaskinar og vår helse

Filed under: Muntert ment, Sosialisme — eedvardsen @ 13:20

Ordet helse får meg til å tenke på en comutertomograf. Jeg vet ikke hvorfor, men i min barndom stod det mye i Fremover om den nye computertomografen.

Jeg synest de så helt vanvittig ut å legge seg på ryggen, for så å bli kjørt inn i denne skumle maskinen. En slags totaltrommel for mennesker, og jeg så for meg at den ville leve sitt eget liv og ta kontroll over det stakkars mennesket som ble kjørt inn i kjeften på den.

Greipmaskinar er noe annet. Men felles er at de er selvstyrte roboter, som lever sitt eget liv. I fremtiden skal de visstnok holde til i havområdet utenfor Stavanger. I hvertfall om poeten Øyvind Rimbereids bok Solaris korrigert: blir sann.

I natt dei i slammen
Arbeider, miner greipmaskinar,
Dept undr bolgjerne
Undr siddybridgen,
Self-organising repairing hydropipes
Vid deirs simpl 8-funktionkroppar.
DEI er 123 stk., miner robot-
Arbeideren. 123 x 8 x algoritm
Er deirs breyn.
DEIRS kollectiven
Breyn er abstract
Og exist onli millom dei,
Som millom A og B
Or som millom ein odder human og aig
Ven wi spiik.

Nok om maskinfrykt. Denne posten handler jo egentlig om landet på andre siden av havet for greipmaskinane, nemlig Skottland, også om Geir-Ketil fra Narvik som jeg mener å huske kanskje jobbet med den computertomografen.

Forrige uke var han i hvert fall i Bergen og snakket om at vi kunne lære av Skottland.

Les en rapport om samme tema hos de facto.

12/10/2009

Lets talk about economy

Filed under: Dagligliv, Muntert ment, Sosialisme — eedvardsen @ 23:21

Hvem kan glemme denne låten?

Nå skal jeg gå og legge meg, men akkurat nå ser jeg en dokumentar om Mao og utviklingen i Kina. En scene var fra en stor datasal, hvor moteriktig kledde ungdommer jobbet med sine blogger og chatter og sa de først og fremst var opptatt av ”kjærlighet” (illustert av poserende ung jente med bar mage) og overhodet ikke av politikk.

Jeg vet ikke om dette egentlig er illustrerende for Kina, og parallellen til Norge er slett ikke åpenbar. Her er det en helt ok politisk interesse, også blant ungdom. Men i morgen kommer det som for mange er et stort gjesp.

For meg er det slett ikke noe gjesp. I jobben min som fylkessekretær skal jeg få videre informasjon om budsjettet. Men det er noe rituelt over dekningen og over kommentarene i den såkalte vandrehallen på Stortinget. Men det er selvsagt en stor viktig politiske forskjell:
Norge har nå et flertall av Stortingsrepresentanter som ikke velger skattereduksjoner – det fører til at den norske staten flere penger å bruke på fellesskapet. Dette har vært et rød-grønt mantra siden 2005, men det er like gyldig fortsatt.

Det er fortsatt ingen høyresidepolitiker som har klart å sannsynliggjøre eller vise hvordan dette de vil gi vekk i skatteinntekter, skal føre til en så høy vekst, at det igjen fører skatteinntekter som kompenserer det opprinnelige tapet.

Men på dager som i morgen, så savner jeg virkelig noen standpunkter og posisjoner. Ca. to.

Posisjon 1: Noen som vil øke skattene
Høyremannen og NHH-professoren Victor Norman hadde for om lag to år siden et utspill om å heve skattene – slik at vi kan finansiere våre felles velferdsordninger. SV er det eneste partiet som snakker om at man, med en del forutsetninger, kan øke skattene. Men via det rød-grønne samarbeidet er man bundet for de neste årene, For i den andre rød-grønne regjeringserklæringen har de dessverre blitt enige om å videreføre det såkalte ”skatteløftet”, det vil si at det samlede skattenivået ikke skal over 2004-nivået:

Vi vil i kommende stortingsperiode videreføre det samlede skatte- og avgiftsnivået som i dag. Innenfor dette nivået er det rom for å skape en bedre fordeling.

Dette gjør at man kan komme til kort (ikke i forhold til Høyrepartiene) i forhold til egne politiske forventninger. Hadde man valgt å heve skattene moderat, så kunne man for eksempel hatt råd til den offentlige tannhelsereformen partiet mitt har fremmet i to stortingsvalg. I stedet har erklæringen endt opp med luftige festformuleringer om tannhelse.

Posisjon 2: Noen som problematiserer oljefondet/pensjonsfondet
”Handlingsregelen” har sin festdag i morgen. Ingen dag i året blir den regelen snakket så mye om. Flåsete sagt, så kan man si at det egentlig burde hete ikke-handlingsregelen. Hovedregelen er å forhindre for stor pengebruk.

Hovedregelen er at vi ikke kan ta mer en den gjennomsnittlige avkastningen på fondet – som er satt til 4%. Regelen sier at om vi ”bruker” av de pengene, så tar vi av framtidens pensjoner. Jeg kommer tilbake til denne påstanden rett nedenfor.

Men flere år har Norge brukt mindre en 4%. Og årsaken har vært frykt for såkalt overoppheting. dvs. galopperende lønner og priser og følgelig nødvendig renteoppgang. Det er mitt inntrykk at dette inflasjonsmålet av mange forstås som den egentlige handlingsregelen. Under den økonomiske krisen med svikt i etterspørsel, så det nå vært mindre fare for overoppheting, og man har kunnet bruke mer penger av oljefondet.

Men tilbake til den egentlige handlingsregelen:
Er verdipapirer på verdens børser en bra måte å forberede seg på framtiden? Økonomen Erik Reinert reflekterer blant annet over dette i sin bok ”Spontant kaos” og ender opp med å sitere nobelprisvinner (i økonomi) Ragnar Frisch som har skrevet at:

Sparing for et enkelt individ og for et samfunn som helhet er to forskjellige ting. De burde egentlig ikke betegnes med samme navn, det virker bare forvirrende … . Det er bare ved en produktiv foranstaltning at samfunnet som helhet kan få i stand sparing.

Kort fortalt handler det om at vi som samfunn bør investere slik at det er mest mulig sannsynlig at vi kan produsere nyttige tjenester og produkter i framtiden. Jeg synes denne debatten om oljefondet, framtiden og handlingsregelen er viktig. Men den kommer ikke til å stå på dagsorden i morgen.

God natt!

08/10/2009

Mot til å ikke klappe

Filed under: Sosialisme — eedvardsen @ 15:29

I går kom altså den nye erklæringen til Stoltenbergregjeringen.

Euforiske tillitsvalgte
Helt oppskriftsmessig, så er selvsagt alle de tre regjeringspartienes tillitsvalgte over seg av begeistring. Bergenser og leder i Oslo SV Heikki Holmås er kjempefornøyd, det er også miljøpolitisk talskvinne Inga Marte Thorkildsen og begge nestlederne Audun Lysbakken og Bård Vegar Solhjell.

Uten at jeg skal mistenke noen for å lyve, så er det slik at alt annet en euforiske SV-tillitsvalgte ville skapt overskrifter i tabloidavisene. SPLITTELSE! STRID! etc. Og når regjeringserklæringen ble lagt fram for SVs landsstyre, så kunne de ikke annet enn å stille høflig opp med sine sandposer. Via twitter tilbød jeg landstyrepresentant Pål Julius et veddemål, hvor jeg ville gi han et oljefond om erklæringen ble avvist. Han vi ikke villig til å vedde mot. Slik er både SV og norsk politikk anno 2009.

Jeg har noen små verv i Bergen SV og har et av fylkeslagene som min arbeidsgiver og skal selvsagt lojalt følge opp jobbene mine der. Hverdagene gjøres enklere ved at SV har et godt program på en rad av viktige politikkområder: Arbeidsliv, eierskap, klima, velferd, skole etc. MEN entusiasme og begeistring er ikke noe man kan bestille, den må komme spontant. Og etter å ha lest den nye regjeringserklæringen så kjenner jeg ikke en sitring etter å slå hendene hardt mot hverandre.

Den tidlige Gro
Men partiet Høyre må både ha endret seg radikalt og skiftet samarbeidspartnere, dersom det er riktig at de er enige i 90% av erklæringen. Høyre ville tidligere både selge statlige selskaper og senke skattene, den rød-grønne regjeringen vil det motsatte. Høyre og Frp ville ha i gang oljeselskapene utenfor Lofoten og Vesterålen, den rød-grønne regjeringen er fortsatt i tvil.

Dersom nå ikke Høyre har gjort en radikal kursendring, så forteller politisk grovregning meg at dette alene er mer enn 10%. Og for meg var det også ukjent at Høyre var tilhengere av sletting av illegitim gjeld, endre stemmereglene i IMF og Verdensbanken og ikke fremme offensive handelskrav overfor fattige land.

Men er en sosialdemokratisk politikk à la en tidlig Gro Harlem Brundtland nok til å klaske hende hardt og hurtig mot hverandre? Om man sammenligner med Europas regjeringer for øvrig, så er det kanskje det. Høyresiden dominerer det Europas regjeringskontorer, så kanskje bør vi juble over at vi har en Stoltenberg (slik Hellas nå har fått sin Papandreou)?

Magnus Marsdal i Stiftelsen Manifest hopper bukk over de forholdsvis gode konkrete punktene innenfor utenriks- og klimapolitikken. Nøkkelord er sluttbrukererklæring for våpen, gjeldslette, en nasjonal plan for energieffektivisering og en beskrivelse av Afganistan-krigen som tross alt er mye bedre enn i 2005. Men hovedbildet hans er godt: ”Venstreorienterte standpunkter i formuleres som uforpliktende festtaler, mens de høyreorienterte er harde realiteter.” For eksempel er man helt tydelig på at man vil holde fast på de utskjelte helseforetakene. Audun Lysbakken virker i sitt blogginnlegg tilfreds med at dokumentet er så omfattende, men er det nødvendigvis bra at de rød-grønne partiene bruker så mye plass på felles festtaler og prinsipper? Jeg mener vel SV heller burde bruke mer tid på å utvikle sitt eget idegrunnlag og sine egne politiske grunnprinsipper.

Hva er politisk makt?
Dersom denne bloggen har noen lesere, så er du vel nå i ferd med å hoppe av irritasjon eller kjedsomhet? Mener jeg at SV skal forlate regjeringen? Det har jeg ikke noe klar oppfatning om, men jeg håper det vil bli en konkret diskusjon om dette. Både på det generelle planet, og på eventuelle enkeltsaker. Det kan aldri være noe mål i seg selv å sitte i regjering. Målstokken må jo være i hvilken retning man klarer å dra samfunnsutviklingen. Og akkurat nå er jeg i betydelig tvil om hvilken retning den rød-grønne regjeringen vil dra samfunnet.

På 90-tallet var ”stø kurs” et skjellsord hos de som ville ha et mer rettferdig og miljøvennlig samfunn, når er det nærmest i ferd med å bli et honnørord. En årsak er selvsagt at kursen er justert, men er det virkelig nok? Forskjellene i Norge har ikke blitt mindre, og klimagassutslippene fortsetter jo å øke.

På asylområdet er språkbruken vesentlig endret fra den første til den andre Soria Moria-erklæringen. Nå skal politikken være ”balansert” og ikke ”human og solidarisk”. Den viktigste enkeltgrunnen til dette er Frps enorme innflytelse på dette området. Frp er et tydelig bevis på at man slett ikke trenger å være i regjering for å ha stor politisk makt. Selv om SV har større utfordringer i forhold den rådeende medielogikken, så er det jo klart at SV også kunne hatt og kan ha stor politisk innflytelse utenfor regjeringskontorene. Det må bli slutt på at de av oss som mener regjeringsdeltakelsen må diskuteres, blir framstilt som romantikere som kun er opptatt av sjel. Det handler om hvordan man mener samfunnsutviklingen best kan dras i riktig retning.

Mot til å ikke klappe
På SVs interne valgkampåpning i august ble jeg trakassert av kursleder Unni Irene Skagestad på grunn av mitt lukkede kroppspråk og ble fortalt at folk som jeg ikke får venner. Likheten mellom å jobbe i SV og være arbeidsledig ble plutselig påfallende lik, for sist jeg opplevde når slik var når coachen Berith Rachel Silden trakassert oss på et kurs som vil ble tvunget av Aetat til å delta på. Det er noe med tidsånden som gjør at disse smilende robotene får fullmakter til å trakassere folk som tar seg friheten til å ha motforestillinger og tenke annerledes.

”Et nei – er – et – ja – til noe annet!” Var gjennomgangsmelodien i Skagestads budskap til SV på Hotell33 tidlig i august. Om det kun betraktes som en kortsiktig kommunikasjonsmessig råd, så kan det kanskje være klokt. Men som et strategisk råd til en systemkritisk bevegelse er det ikke nødvendigvis like bra. Det kan fort føre til at man hele tiden løper til kompromisset i stedet for å kjempe for det man mener er riktig.

En langt mer sympatisk representant for denne ”balanserte” ja-tenkningen er USAs umåtelig populære president Barack Obama: Nesten alltid samlende og på jakt etter et kompromiss. Alltid med et JA på lur. Og hvem vil ikke være som en Obama 🙂 ?Å være prinsipielt for eller mot kompromisser er selvsagt en helt komplett idiotisk diskusjon. Men det dreier det seg vel om det skal være tillatt å diskutere om et kompromiss alltid er å foretrekke foran en konflikt.

NRKs Magnus Takvam oppsummert det godt når kan kalte den andre Soria Moria-erklæringen for et ”arbeidsdokument”. Jeg registrerer at mange er svært tilfreds med dette arbeidsdokumentet. Et arbeidsdokument kan man være tilfreds med, men kan et slikt dokument gi grunn til oppriktig begeistring? Jeg mener i hvert fall det er i tiden i framover vi vil få svar på hva som er de virkelige politiske resultatene og kompromissene – og om de er verdt å klappe for. Jeg håper SVs tillitsvalgte vil få masse å klappe for.

Men jeg håper de også vil vise mot til å ikke klappe – dersom det ikke er grunn til det.

07/10/2009

Fugl fønix-erklæringen

Filed under: Dagligliv, Miljø, Muntert ment, Sosialisme — eedvardsen @ 00:52

En del tyder på at det vil komme et fellesdokument fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i dag. En ny regjeringserklæring, en Soria Moria II.

Den vil hele dagen igjennom bli drapert i store ord som ”historisk” mv.

Jeg skal passe meg for å forskuttere noe av innholdet og jeg tviler ikke på at SVs forhandlere har stått knallhardt på. Men det er et par faktum som gjør at man ikke skal være alt for optimistisk:
– ”Oljepartiet” DNA er blitt enda større
– Det er nærmest umulig overfor velgerne og ikke bli enige og komme med en felles erklæring.

Arbeiderpartiets forhandlingsposisjon har altså blitt enda sterkere. Det gjør at jeg frykter at det går med Soria Moria II som med oppfølgere flest. Den blir litt daffere.

Det er mitt klare inntrykk at svært mange fagforeninger og frivillige organisasjoner fra 2005 og fram til i dag er blitt mildere i sin kritikk av myndighetene. En åpenbar årsak er at man har fått gjennomslag for flere av sine krav, men en annen mulig årsak er at man ikke vil klage av frykt for å indirekte støtte opp om høyrepopulismen. Det er som om det i det stille har vokst fram en lojal rød-grønn fellesfront.

På gitte tidspunkter kan en slik fellesfront kanskje ha noe for seg, men den kan også virke passiviserende og bidra til at det legges lokk på utolmodige krefter som vil se resultater.

Fra 2005-2009 har regjeringen gjort en rekke positive politiske endringer. Men vi står overfor store utfordringer:
– Forskjellene i Norge har økt de siste 25 årene, utviklingen har ikke snudd ( men flatet ut). Og fattigdommen er svært synlig i de største byene.
– Norge har hatt vekst i utslippene av klimagasser.
– Norge fører ikke en asyl- og flyktningepolitkk i tråd med våre humantiære og rettsstatlige idealer, men velger heller å være en del av Festning Europa.
– En av verdens dominerende millitærallianser driver aktiv angrepskrig, og hevder at det skaper fred

Soria Moria II kommer (svært trolig) kun i begrenset grad til å svare på disse utfordringene (og i noen grad være i direkte konflikt med dem), og regjeringen kommer ikke til å være svært opptatt av å løse disse utfordringene (selvsagt vil regjeringen snakke masse om klima, men det vesentlige er jo resultatene). En Ap-dominert regjering kommer til å ha fokus på stø kurs, først og fremst.

I Klassekampen har både Ingrid Fiskaa og Dag Sejerstad i sine kommentarspalter vært inne på det faktum at:
Den rød grønne regjeringen er kun en nødvendig, men slett ikke en tilstrekkelig forutsetning for at samfunnsutviklingen går i riktig retning.

Så kanskje burde man lage en fugl fønix-erklæring? Et dokument hvor alle fagforeninger og frivillige organisasjoner erklærer vilje til å i større grad være krefter med egne dagsordener og et tydeligere blikk på de store målene: Mindre forskjeller og mye mindre klimagassutslipp.

Og for øvrig: Er det ikke på tide å avslutte krigen i Afghanistan?

29/09/2009

Er miljøpolitikk sektorpolitikk?

Filed under: Miljø, Sosialisme — eedvardsen @ 08:05

SV deltar nå i regjeringsforhandlinger med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. I forbindelse med regjeringsforhandlingen foregår det en offentlig diskusjon om hva som er viktig. Avisen klassekampen er en viktig arena for hva som skal være viktig for SV.

I dag har de en sak (kun delvis publisert på nett). Hvor tre faglige tillitsvalgte Steinar Nørstebø, Heidi Larsen og Per Østvold er intervjuet og sier mye som jeg er enig i. Hovedbudskapet tolker jeg til å være noe slikt som at SV skal være et bredt orientert velferdsparti med stor vekt på hva som skjer i arbeidslivet.

Men som et, delvis artikulert, bakteppe for denne analysen ligger det at miljøpolitikk er en sektorpolitisk, sær- og enkeltsak. Klimakrisen er i gang, og under valgkampen møtte vi forskere fra Bjerknessenteret som mente at krisen kunne være verre enn det FNs klimapanel til nå har hevdet. Til tross for dette øker de norske utslippene jamt og trutt. Dette vil kunne føre til avskoging, tørke, flom som igjen vil føre til sult, sykdom, konflikter. Situasjonen skriker på politisk handling og effektive grep.

Valgresultatene til SV, Venstre og Krf. kan tyde på at det akkurat nå er lite velgeroppslutning å hente. Men dette kan jo ikke være et vesentlig argument for å kjempe for de politiske løsningene vi mener er viktige, riktige og nødvendige. Politikk handler vel om å kjempe for det man mener er riktig og klokt for fellesskapet? Om det var slik at popularitet var det eneste målet på politisk suksess, så burde man vel heller satset på tivolidrift.

27/09/2009

Godt sagt!

Filed under: Sosialisme — eedvardsen @ 12:19

Kynikerne vil hevde at SV må velge mellom makt og velgeroppsluting. Det er riktigere å si at valget står mellom å påvirke innenfra og utenfra.

Aslak Bonde, Morgenbladet 25.09.09

25/09/2009

En dag et stykke ut i fremtiden

Filed under: Dagligliv, Miljø, Muntert ment, Sosialisme — eedvardsen @ 07:43

I dag blogger jeg en vits som jeg fikk tilsendt på e-post.

En dag et stykke ut i fremtiden:
Jens Stoltenberg er død og kommer til himmelen hvor han blir møtt av St. Peter.

St. Peter ser litt forlegen ut: Eh, «velkommen» får han omsider sagt.»
– Takk», sier Jens, «jeg tenkte nok jeg ville ende her».
– Nja, sier St. Peter, «du har jo i det store og hele oppført deg ganske anstendig så vi vil gjerne ha deg her. Men forstår du, det var litt konkurranse om å få deg, og faktisk var vi nødt til å inngå en liten avtale
med djevelen.
– «Avtale!», utbrøt Jens, synlig rystet.
– «Det er ikke så ille», sier St. Peter, «men han mente han hadde de fleste av dine venner likevel. Så nå har vi avtalt at du får lov til å tilbringe et døgn i helvete og ett i himmelen. Så kan du selv velge hvor du vil være resten av evigheten etter det».

Jens protesterte litt, men avtalen var allerede inngått. Så St. Peter viste ham veien til heisen, de tok farvel og på gjensyn om et døgn. Jens trykket på Helvete, kjørte heis i lang tid og endte foran en stor, sort port. Da han ringte på gikk døren øyeblikkelig opp og djevelen selv møtte ham.

– «Jens, gamle venn! Kom inn!
Jens gikk inn og kikket rett på en gigantisk golfbane. Mange av hans gamle politikervenner gikk rundt og spilte golf og pratet. Banen var perfekt. Det var varmt, overalt spratt det frem pene, lettkledde djeveldamer som serverte kjølige drinker. Jens spilte hele dagen og på kvelden hadde Lars Sponheim,
som døde like før Jens, forberedt en gourmetmiddag med den beste vin og alt hva hjertet kunne begjære. Døgnet i Helvete gikk fort, og før Jens visste ordet av det kom en liten djevel og viste ham veien til heisen.

Da Jens kom inn i himmelen var han ettertenksom, men også der ble han tatt godt i mot. Han ble kledd i engleklær og fikk utlevert en harpe. Resten av dagen spaserte han fra sky til sky, hørte fuglene synge og spiste friske frukter. Senere fikk han vondt i magen av all frukten og ble kanskje litt lei av Kristin Halvorsen og Navarsete som satt på en sky ved siden av og harpejammet i fem timer i strekk. Snart dukket St. Peter opp.

– «Nå har du hatt ett døgn hvert sted», sa erkeengelen. «Har du gjort ditt valg?»
– Hmm, sier Jens. «Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle si det, men kanskje hører jeg tross alt til i helvete. Det er nok det beste stedet for meg».

St. Peter var målløs og forsøkte å få Jens til å ombestemme seg, men han var fast bestemt. Enda en gang ble han fulgt til heisen, og de tok farvel. Også denne gangen lukket djevelen selv opp da Jens ringte på. Han ble lukket raskt inn. Jens så seg omkring i det svovelstinkende infernoet hvor hans gamle venner vred seg i smerte. Ingenting lignet det han hadde opplevd bare ett døgn tidligere.

– «Men…» sier han, «men, hvor er golfbanen? Og de kalde drinkene? Og de lettkledde damene?»
– Ah, sier djevelen. «Du forstår, i går førte vi valgkamp. I dag har du stemt på oss!»

29/07/2009

En drittpakke?

Filed under: Sosialisme — eedvardsen @ 14:40

SV har i dag lansert en rapport som har til formål å illustrer konsekvensene av en regjering utgått av Høyre og Fremskrittspartiet. Den er nærmest kjemisk fri for blomstrende retorikk, men tar konkret utgangspunkt i programmet til partiene og hva de har gjort i Stortinget.

Det er en evig debatt i politisk kommunikasjon om man først og fremst skal få fram det positive ved egen politikk, eller om man skal angripe politiske motstanderer.

SVs siste valgkampanjer har vært fokusert på å få fram det positive ved egen politikk, og slik vil også 2009 kampanjen bli. MEN skal man få til en meningsfylt politisk debatt, så må man også få fram forskjellene og hva vi mener er negativt ved andre partiers politikk. Om ikke kan valgkampen fort bli en serie med svulstig selvskryt. Eller som Ketil Raknes skrev i Morgenbladet:

Journalister bør (…) legge av seg den forslitte klisjeen om at «politikerne bare krangler og krangler», for alternativet er en endeløs strøm av positiv propaganda med lavt presisjonsnivå uten avbryte

.
Nøktern gjensidig mistenksomhet mellom partiene, bør vel være et av grunnelementene i et demokrati.

21/06/2009

Uføretrygdet eller medlem av Taliban?

Filed under: Sosialisme — eedvardsen @ 11:25

«Våkn opp er ordet som gjelder nå! Vi ender opp i et land hvor det som gjelder er å være uføretrygdet eller medlem av Taliban! Vi trenger en regjering som tar kontroll over innvandringen og belønner de som vil og kan jobbe.

Ifølge Dagens Næringsliv skriver investor Stein Hansen dette i en mobliserings e-post for en pengeinnsamling til støtte for Frp. og Høyres valgkamp.

BMW-forhandleren Egil Stenshagen forteller at han er en del av en mobilisering av næringslivsfolk for Høyre og Frp. Og hans hovedargument er at han vil ha lavere skatt.

Det foregår med andre en mørkeblå mobilisering av penger for lavere skatt. Og e-posten fra Stein Hansen kan tyde på at for noen av «aktivistene» er også forrakt for svakhet og rasisme motiver.

SV nasjonalt får en del støtte fra LO og noen fagforbund. Dette er ikke støtte fra noen få rike enkeltpersoner, men fra noen av Norges største medlemsorganisasjoner.

Og i motsetning til de mørkeblå pengene, så er ikke forrakt for svakhet og rasisme blant LOs motiver for å gi penger.

SV har i Hordaland ambisjoner om å minst få en representant på Stortinget. Minst en som kan sørge for at klimakrisen blir tatt på alvor og at godene blir delt rettferdig. Men valgkampen kommer til å bli krevende, både på grunn av den mørkeblå mobiliseringen og fordi fylkeslaget i utgangspunktet har langt mindre kampanjepenger enn i 2005.

Er du uføretygdet, trygdet på anne måte, har etnisk minoritetsbakgrunn (det Stein Hansen kaller «medlemskap i Taliban»), lærer, sykepleier, selvstendig næringsdrivende, politi eller holder på med noe annet, og har noen kroner til overs, så er jeg sikker på at Hordaland SV gjerne tar i mot ditt bidrag.

Lenke direkte til betalingsløsningen – bruk kredittkort

Older Posts »

Blogg på WordPress.com.