Styringseffektivitet!

«Styringseffektivitet!»

For et vannvittig ord. Et ord som tvinger fram en gjesp og skremmer vekk som som bare et litt over middels interessert i politikk. Men dette ordet bringer, etter min oppfatning, klimapolitikken i den retningen vi nå så sårt trenger.

«Styringseffektivitet» er ord utviklet i møte med de økonomene som har klart å få hegemoniet i diskusjonen om hvordan vi skal løse klimakrisen. Og det er et mot-ord til så mange økonomers favorittord «kostnadseffektivitet». Ideen bak «kostnadseffektivitet» er at vi som samfunn skal være kalde og nøytrale i forhold til hvordan jobben med å kutte i klimagassutslipp gjøres eller hvem som gjør jobben. «Teknologinøytral» er for øvrig broren til «kostandseffektiviet».

Kvotemarkeder og kvotehandel er verktøy i den teknologinøytrale kostnadseffektivitetens tjeneste. Ideen er at vi skal kutte i utslipp der det er billigst og mest effektivt.

Og det regnes og har vært regnet mye og mangt i store makroøkonomiske modeller. Men på klimaområdet, som på andre samfunnsområder, så opplever vi at verden er «skitten». Det er ingen vitenskap som enerett på å forstå den og gir råd til hvordan vi i fellesskap bør styre, og virkeligheten er alltid mer komplisert enn stiliserte vitenskapelige modeller med en rekke forutsetninger som ikke innfris.

Regjeringen har nå engasjert embedsverket i å foreslå tiltak for å kutte i klimagassutslippene. Klimakur! Denne omfangsrike rapporten kan være nyttig for å få en enda mer konkret klimadebatt. Men det er en ovenhengende fare for at vi får en spesialistdebatt hvor det råder en bred enighet om at vi må fokusere på kostnadseffektivitet og hvor lite tiltakene egentlig koster.

Det er jo slett ikke noe galt i et enkelttiltak er billige. Men det avgjørende for fellesskapet og politikerne må være sluttsummen. Hvor mye slipper vi som samfunn ut?

«I perioden 1990–2008 økte de samlede utslippene av klimagasser i Norge med 8 prosent, fra om lag 50 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 1990 til 54 millioner tonn i 2008.»

Fra klimakuttrapporten

Fra 1990 til 2008 hadde Norge som politisk mål å KUTTE i klimagassutslippene, men utviklingen gikk altså helt i motsatt retning, mao. lav styringseffektivitet. Og det er jo nettop styringseffektivteten vi som felleskap bør være opptatt av.

Hva skal vi gjøre for å få opp styringseffektiviteten?

Det er selsvagt et svært komplisert spørsmål. Men et område som peker seg natulig ut er transportstrukturen i de største byene. Biltrafikken er en viktig utslippskilde og den er økende. Dette er jo delvis konstandseffektivt, men satningen bør uansett gjennomføres. Politisk kommentator Aslak Bonde har en kommentar om kostandseffektivitet i miljøpolitikken (som vel strengt tatt er en viktig inspirasjonskilde for denne lille bloggposten).

Gigant-investeringene på Mongstad kan ikke foreløpig ikke forsvares ut fra den kostnadseffektive tenkningen. Men likevel har den rød-grønne regjeringen valgt å bruke minst 5 milliarder.

Gjorde staten investeringer av Mongstads størrelsesorden i transportstrukturen i de største byene (i tillegg til bompenger), så vet vi at vi vil få konkrete og betydelige kutt i klimagassutslippene. Det ville mao. være et styringseffektivt redskap. Vi vet for eksempel at et bybanenett i Bergen og et lokaltog mellom Flesland og Åsane vil flytte en del av transporten fra fossildrevne og energiineffektive kjøretøy til energieffektive kjøretøy drevet med fornybare energikilder.

Og innfører vi restriksjoner på privatbilene, så blir sannsynligvis styringseffektiviteten enda høyere.

Reklame

Finnes patriarkatet?

Det har vært spysyke her hele helgen. Det kan være en mulig årsak til at jeg vil ha ut disse tankene. Mens jeg venter på at sengetøy dynket i spy blir ferdigvasket, så velger jeg i hvert fall å skrive dette.

De blir sjelden lest og aldri brukt, men diskutert med omfattende engasjement. Bergen SV hadde vinteren 2008 en møte med gjennomgang av SVs prinnsopprogrammer. Programmene fra henholdsvis 70-tallet, 80-tallet og det gjeldene fra 90-tallet, var svært ulik, men det de hadde til felles var den likegyldigheten de ble møtt med etter at de var vedtatt og et stort engasjement i forkant.

SV er nå i gang med et nytt prinsipprogram, og planen er at det skal vedtas på landsmøtet våren 2011. Nestleder Audun Lysbakken lanserte en diskusjonsprosess som het Verden til Venstre våren 2008 og den resulterte i flere debattbøker og en ganske god konferanse på Folkets Hus i Oslo, mai 2008. Jeg er konstant i tvil om partier som de medie-, dagsorienterte og karrierefokuserte organisasjoner de alle er, kan klare å skape nok takhøyde for en bred samfunnsdebatt. Konferansen i Oslo skapte enda mer tvil hos meg, for flere av møtene var svært interessante og tok opp brede og relevante samfunnsspørsmål.

Nå er prosessen begrenset til en nasjonal komite under nestelder Bård Vegar Solhjells ledelse og noen generelle intensjoner om å skape debatt. Forhåpentligvis blir de en god debatt og ikke bare strid om symbolsetninger mellom ulike fraksjoner.

Her kommer et knøttlite bidrag fram meg i den debatten:
SV er et feministisk parti. Det forstår jeg, kort fortalt, slik at vi støtter kvinners krav om rettferdighet. Mange kvinner i Norge og andre steder i verden har vært og blir utsatt for urettferdighet. Det er fortsatt mindre enn 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. Arbeid som blir forstått som «kvinnelig» blir dårligere betalt enn «mannsarbeid» selv om kravene til kvalifikasjoner er like store. Arbeid til ubekveme tider i «kvinnesektorene» betales og benevens anderledes enn i «mannesektorene» (skift=mann, turnus=kvinne). Både kvinner og menn kan møte «glasstak» når det gjelder tilgang til ledende stillinger både i offentlig og privat sektor, men det er helt klart at kvinner i snitt gjør det i langt større grad enn menn.

Det var ikke mye nytt i setningene over, men det er nå like fult sant, og etter min oppfatning uttrykk for en urettferdighet som SV bør jobbe for å fjerne. Så langt, så bra.

Ordet «patriarkat» finnes ikke i SVs partiprogrammer, men det brukes som begrep i partiet. Og i ungdomsorganisasjonen sitt Feministiske manifest slås det fast at det finnes:

Vi lever i et patriarkat, et mannssamfunn, der gutter blir sett på som aktive og handlende subjekter, mens jenter ofte blir framstilt som objekter. Dette har skapt et samfunn der gutter har mer makt og større muligheter enn jenter, både økonomisk, politisk og sosialt. Menns dominans vises i form av økonomiske, politiske og private goder, som for eksempel lønn, oppmerksomhet, arbeidsmengde og respekt.

Stemmer denne analysen – er det slik at at alle kvinner alltid vil være mer undertrykt enn Menn? En jente fra middelklassen vil selvsagt ha større karrieremuligheter og tilgang på private goder enn en gutt som er vokst opp på en barnevernsinstitusjon uten foreldre. Klassetilhørighet, familiebakgrunn og andre kulturelle, sosiale og økonomiske faktorer spiller i mange tilfeller mye større rolle enn kjønn.

En forsvar for å bruke «patriarkat» vil kunne være at det er verre for kvinner/jenter, fordi at de i tillegg til de sosiale/økonomiske faktorene også vil være undertrykt av kjønn. Kanskje. Men det besvarer ikke spørsmålet: Er kjønn den overordnede sosial variabelen for å forklare forskjeller i makt, status, økonomi osv.?

Men det er mulig jeg har misforstått hva patriarkatet er, forklar meg det gjerne!

Men nå må jeg ta vasken.

I verste fall blir det pulverkaffe

«Privat men ikke personlig», det var noe slikt han sa. Karl Ove Knausgård foran kameraet til NRK i august en gang. Jeg må nok, i hvert fall, bruke natten på å forstå hva det eventuelt var han mente. Jeg har jo bare lest den første boken, som jeg fant veldig besettende, men som jeg mener manglet noe veldig viktig. Den manglet, etter min oppfatning, et blikk for historie, det å være kastet som menneske inn i en bestemt tid.

Jeg ser ikke ned i noen tekopp.

Men jeg kan huske ansiktet hans. I redigeringsrommet til det skitne studio 2 hos Studentradioen i Bergen i det gamle studentsenteret i Bergen. Han fortalte at han hadde intervjuet Iggy Pop for TV2. Jeg husker ikke hva han fortalte. Jeg var ung, uerfaren og nervøs. Han var en veteran i studentradioen. Jeg kjenner igjen ansiktet hans. Men det har forandret seg, og hårmanken har fått en langt mer framtredene plass.

Jeg ser fortsatt ikke ned i noen tekopp.

Men det klør litt i halsen, og jeg burde legge meg. Jeg vet ikke hvorfor det klør litt i halsen. Sannsynligvis er det bare en følelse. Men det er grunn til at det skal klø i halsene til oss som både bor og jobber i Bergen sentrum. Vi er for tiden på Europatoppen i luftforrurensning.

En liten skvett med instant kakao ble drukket litt tidligere i kveld. Når jeg så det første vannet treffe det brune pulveret, så kunne jeg tenkt at var som den gjørmen vi puster i. Men jeg gjorde ikke det. I stedet kjente jeg en søtlig smak, som jeg hadde et ambivalent forhold til. Litt kunstig, kanskje giftig, men søt og god.

Det blinker. Jeg må skrive noe på denne bloggen. Alle de andre her sover, men jeg bør formidle noe kort om den kritiske situasjonen for luften i Bergen. Den preger nyhetsbildet, men faktum er at disse problemene om vinteren har vært der i over ti år, uten at det har blitt gjort noe med det. Skjønnt det har jo blitt gjort noe; man har utfaset en del gamle ovner. Også har man lagt til rette for økt bruk av bil som transportmiddel.

Det blir interessant å se hvor mange som i morgen lar være å kjøre bil på jobb i Bergen. Jeg er ikke veldig optimistisk, for det er ikke satt inn noen begrensende tiltak på biltrafikken. Rett nok har de gjort et ordinært felt om til et felt for busser og biler med minst 3 passasjerer på søndre innfartsåre, men er du villig til å risikere kø, så kan du fortsatt ta bilen. Og på vestre og nordre innfartsåre er det ingen begrensninger på biltrafikken. Det finnes ingen lover som kan stoppe eller begrense biltrafikken. Å innføre begrenset innkjøring på bakgrunn av bilnummer eller øke bompengesatsene har ikke Bergen Kommune lov til i denne krisesituasjonen. Forbrenningsmotoren har altså et sterkere rettsvern enn innbyggerne i Bergen.

Kampanjeleder Sverre Stakkestad og Naturvernforbundet i Hordaland oppfordrer til at flest mulig lar bilen stå, og at de som må kjøre selv pålegger å kun kjøre på par eller oddetallsdager.

Nå må jeg sove.
I morgen tidlig skal jeg drikke en kopp kaffe.
I verste fall blir det pulverkaffe.

Humor fra 2009 Rolls-Royce-ingeniør

I dag var jeg på NRK Hordaland og advarte mot Per Rune Henriksen sitt forslag om å åpne for utbygging i vernede vassdrag. Det førte til at jeg fikk denne artige e-posten fra den 50 år gamle ingeniøren Svein Gåsvær.

Hei.

Hørte deg på radio i dag morges, og det inspirerte meg til en kommentar. Og den kan også være nyttig for presumtivt voksne folk. Mange mener jo, at det er irriterende å stadig høre dette evinnelige gnålet fra miljø-aktivistene. Disse som aldri har gjordt et ærlig handtak, og er blitt forsynt med madrasser under armene. M.a.o., helt uten verdi for samfunnet.

Men det er her jeg mener man tar helt feil. De representerer nemlig en betydelig verdi. Nemlig brenn-verdi !! Riktig preparert, kan denne massen benyttes som brensel i varme-kraftverk. Og her dreier det ikke om eksperimentell teknologi. Den har vært utprøvd tidligere i stor måle stokk, med ikke ubetydelig suksess. Gammeldags kanskje, men ikke sterkt forurensende. CO2 utslipp er nemlig ikke noe problem i denne forbindelse. Massen slipper uansett ut CO2 ift med forråtnelses-prosessen (Som jo har vært i gang lenge). Riktig justert prosess vil også gi lite NOx. Men en del svovel-forbindelser kan påregnes.

Og dette er jo en vinn/vinn-situasjon. Vi blir kvitt et stort problem, som forpester tilværelsen vår, og de angjeldende får en enestående anledning til å bidra til å bevare miljøet. Der blir jo på linje annen bio-energi. Og det er også en bærekraftig metode, da det jo dreier seg om fornybar energi. Tilfanget på nye aktivister virker å være betydelig. Men tilstanden kan nok variere. Noen er bare lunkne, men en del er regelrett «glødende» og er dermed spesielt effektive i prosessen.

Riktignok må det foretaes spesielle tiltak ift. at det som ikke blir omgjort til energi, må behandles som spesielt farlig miljø-gift.

I dette perspektivet , kan man begynne å se på miljø-aktivistene med nye øyne. Ikke BARE som en plage, som med sine påstander forsurer hverdagen for folk. Men snarere som en verdifull ressurs for samfunnet. Så jeg ser for meg perspektivene for miljø-aktivistene som absolutt lysende. Eneste risikoen er hvis mange faller fra, for å bli konstruktive samfunns-borgere.

Med vennlig hilsen, og de beste ønsker for fremtiden:
Svein Gåsvær (Ingeniør , 50 år, Bergen)

Vi i Naturvernforbundet er jo glade for tilbakemeldinger, så jeg svarte selvsagt på henvendelsen.

Hei, og takk for e-post.

Jeg tror vår medlemsmasse foreløpig er for liten til at ditt forslag vil være industrielt interessant. Dessuten bærer det jo med seg en del etiske betenkeligheter.

Mvh.
Espen Edvardsen
leder i Naturvernforbundet Hordaland
mob. 99253039

PS
Lykke til videre med din kreative virksomhet. Jeg er sikker på at den kan brukes til å utvikle god miljøprosjekter.

Brøling i Muséhagen (bokanbefaling)

Bergen har vært en kald by i jula. Kanskje er det den snødekkede byen som har fått meg til å tenke på varme sommerdager og måltider i friluft?

I dag tenkte jeg i hvert fall på en flott sommerdag i Muséhagen i Bergen. Vår lille familie hadde gjort seg klar til å nyte en pizza i det grønne. Men middagskosen ble ødelagt av svært beruset mann som brølte og ville stoppe noen studenter i deres crocketspill. Selv om studentene talket det bra, så ble den litt å utrivelig stemning for et måltid med små barn.

Jeg kjente igjen den sjanglende og brølende mannen i parken og har sett han sjangle rundt i mange år. Første gang jeg så han var for snart ti år siden på en markering på Torgallmenningen mot vold mot kvinner (25. november). Det var fryktelig kaldt og han sjanglet rundt med CVen sin som viste at han hadde hatt en rekke jobber innen bygg og anlegg.

«Kvinner rammes av vold, som nesten alltid utføres av menn. Men også menn kan få julling, direkte eller indirekte,» tenkte jeg den iskalde novemberkvelden, samtidig som jeg så på en av faklene som skulle markere en av de voldsutsatte kvinnene som hadde oppsøkt krisesenteret I Bergen.

Menn i Norge har en lavere gjennomsnittalder enn kvinner og de utsettes oftere for vold fra en de ikke kjenner, enn det kvinner gjør.

Dette er faktum som Cathrine Holst trekker fram i sin nye lille, men herlig nyanserte, bok om feminisme. Det er både en oversiktsbok om historie, ideer, beskrivelse av den «faktiske» situasjon og innspill til diskusjoner om kjønnsrettferdighet. Boken argumenterer overbevisende for at feminismen er bred ideologi, men ulike tendenser, som har hatt og har stor historisk betydning.

I motsetning til bøkene i Fittstim-bølgen og den nye Glitterfitter, så er ikke dette en personlig bok. Og kanskje er det en viktig grunn til at den oppleves som så lesverdig? (god anmeldelse som trekker fram det
samme poenget). Og i tillegg handler den i stor grad om tradisjonelt «harde» ting som historie, juss og økonomi. Mye klokskap kan utvikles i den litterære salongen og analyser av kulturuttrykk. Men det er nok
riktig (slik Holst sier i Morgenbladsamatalen (ikke nettpublisert)) at feminismen trenger mer bevissthet om juss og økonomi (lover og penger).

Boken avsluttes med en del om feministisk fantasi, og en oppfordring om at feminismen ikke bare må bli en «reguleringsideologi» som skal få gjennomslag for det som allerede er «oppfunnet». Holst avslutter samtidig en advarsel mot en feministisk «korrekthet» som lukker for diskusjon. Men de aller siste ord i boka er:

Kvinner i alle land i alle sektorer tjener faktisk mindre enn menn, de gjør faktisk mer av det ulønnede hus- og omsorgsarbeidet, de utsettes langt oftere for seksualisert vold, de havner langt sjeldnere i maktposisjoner, og så videre, og så videre, og så videre. Det er alt sagt av mange, et uttall ganger. Likevel skal det sies igjen. Fordi det er sant.

Og selv om alt dette er sant, så kan det jo hende at den brølende mannen har noe å fortelle oss.

Et lite fraværsdokument

Det er fristende å prøve å forstå hva som egentlig skjedde ved klimatoppmøtet i København. Det kan virke som om analysen om noen «sabotører» og et svakt FN-system har fått hegemoni i «norsk virkelighet». Men jeg er usikker på om u-landssabotasje er det rette hovedbildet, og mener at det er minst like god grunn til å slå fast at USA fikk viljen sin. De fikk en uforpliktende avtale og fikk parkert den mer juridisk forpliktende avtalen fra Koyoto. Men jeg venter til 2010 med å konkludere helt i forhold København.

En artikkel som gir Kina skylden for fiaskoen i København, og en som forsvarer Kina.

Nå er det juleferie fram til nyttårsmøte i regi av Hordaland Fylkeskommune 5. januar, og hva er vel mer naturlig enn å legge ut en av fraværsdokumentene til lyrikeren Inger Elisabeth Hansen.

Fete tider

Stakkars Regjeringa må fôre tida si
Regjeringa må fôre tida si for å gjøre den fet
Til lands, til vanns og til seters må Regjeringa sende tida si for å gjøre den fet
Kom tida mi, kom tida mi, sier Regjeringa og lokker
den smellfete tida si med seg over brua

Under broa ligger trollet og vil ikke spise.

COP15, dag 3

I går var en lang og flott dag.

Middag med bismak
Flott å avslutte med en middag på mexikansk restaurant. Men mens vi satt der og koste oss fikk vi meldinger om at studenter fra Natur og Ungdom sitt studentlag på Ås hadde blitt arrestert. Disse hadde vi gått sammen med ut fra Christianborg og de var definitivt ikke maskerte og hadde helt definitivt ikke voldelige hensikter.

Men når det danske politiet arresterer nærmere 1.000 mennesker, så går det selvsagt slik at uskyldige studenter må sitte på kald asfalt i timesvis for så å havne i et bur og være der i flere timer. Så skjønner jeg at folk blir bitre og forbannet.

Her ser du politiet si at de er fornøyde og en del åpenbart uskyldige demonstranter. Til slutt klarer politiet å si «beglager»

Vi kunne ikke si så mye annet enn skål!:-/

Trykk på forhandlingene
Det var en kraftfull klimamarsj med opp mot 100.000 deltakere. Kravet er en bindene, ambisiøs og rettferdig klimaavtale. Og de burde kunne ha en innvirkning på statslederne at deltakelsen var såpass god.

Rett etter klimamarsjen gikk jeg inn på Bella-senteret for en matbit, en skvett kaffe og inne minst å få varmen i kroppen. Å på min vei fikk jeg et glimt av legenden Desmond Tutu. Han er er for å overlevere underskriftene fra ”Countdown to Co2penhagen” til FNs klimadirektør. Og håper på den måten å kunne bidra til det presset som er nødvendig.

Jeg marsjen, Tutus underskifter og andre kraftfulle utspill i sum kan sørge for at vi får en akseptabel avtale. Vår framtid stiller store krav til oss, og vi burde hatt en veldig god avtale. Men realisten i meg sier at det må bygges opp et enda større folkelig press, både i Bergen, Norge og resten av verden.

Den jobben starter, eller fortsetter, for min del i Bergen på mandag. Hvor vi blant jobber for bybane, langt bedre sykkelveier, mot privatbilbasert byutvikling (IKEA f.eks.) og for at folk skal skifte ut oljefyren.

I dag blir det en ettertankens dag, og forhåpentligvis med litt kunst.

COP15, dag 2

Naa sitter jeg paa Bellasenteret, som er der det «skjer». For en novise som meg, saa virker det ganske kaotisk. Og mye av dagen har gaatt med til kostaaing. Sikkerhetsko, akkrediteringsko, matko og kaffeko.

Har mott Naturvernforbundet sine myndighetspaavirkere Bard Lann og Lars Haltbrekken. De virker heldigvis som om de har kontrollen. De snakket om et nytt forhandlingsutkast, og om det ville bli godtatt som et grunnlag for aa forhandle videre. Lahn har jo jobbet med dette lenge og skrevet flere gode oppdateringer.

Jeg har hort paa ambassadoren i G77 sin tale til de frivillige organisasjonene, og fikk i jobb av Lars aa referere. Jeg sendte han denne sms-en:

Hovedbudskap: Staar paa 1,5 grader/350 bpp. Finansieringen maa opp til 400-500 mrd. USD. Forsvarer Kinas rett til vekst bl. p.g.a. stor fattigdom. Maner til lederskap fra spes. Obama («extended citizen of Africa») Ingen referanser til avtaleutkastet.

Naa er det like greit a komme seg vekk herfra. Forhandlingene vil gaa i mange dager, og mange av problemstillingene er kjent om ikke kjaere. Man kan nemlig ikke diskutere utslippskutt uten aa diskutere den skjeve fordelingen av verdens ressurser.

I Morgen er den store demonstrasjonsdagen. «Naturvernforbundet internasjonalt» vil starte klokken 10:00 med sin egen demonstrasjon fra et omraade ved hovedbandegaarden som gaar til sentrum og hoveddemonstrasjonen.

Jeg spiste tilfeldligvis med noen hyggelige svensker her som hadde vaert i Narvik. De lurte paa om jeg kjente en som het Elisabeth:)

COP15, dag 1

can we try again
to start a new and lovely story
that will shine a ray of light upon our hearts
and bring back long lost glory
of how it used to be
baby you and me
convinced we were each others destiny

Naomi Klein snakket i dag på Klimaforum09 om amerikaneres tendens til å ønske å slå på start-knappen. Om den manglende evnen til å erkjenne kolonialismen og den økologiske gjelden av hundreår med overforbruk. RESET. Starte på nytt.

Vi var innom Klimaforum09 (som er en standardutgaven av forumer; dreads, litt eldre fagforeingsfolk, intellektuell mv.), så spiste vi en god middag på Mandela.

OG

Så endte vi opp på det litt merkelige skipet Norrøna. Det som slo meg på vår gåtur mot skipet var den jeven motorduren. Og kom rett inn i avslutningen av i lanseringssamtalen av Klima forklart. Jeg synes forfatteren virket litt ufokusert, men jeg skriver på et tynt grunnlag.

OG DESSUTEN

Vi satt sammen med Erik Kolstad og Øystein Paasche, som har skrevet: Hva er klima? Konkurransesituasjonen burde være åpenbar.

Og vi hadde en ganske spennende diskusjon om forholdet mellom klimapolitikk og klimaforskning. Jeg mente at forskerne måtte ta jobben med å diskutere med skeptikere og folk som ikke jobber med faget. Kolstad og Paasche var uenige (kortversjon).

Kvelden endte opp på toppdekket av Norrøna med færøyisk øl og Bruce Springsteeen. Jeg satt og tenkte på det jeg hadde lest om vitenskapsteori i boken Kjønnsteori rett før vi gikk på flyet til København. Om objektiv kunnskap er mulig, og eventuelt hvordan.

Helt i slutten av den siste ølen tenket jeg: Kan vi i grunn annet enn å danse sammen inn i mørket av begrenset kunnskap? Vi kan kanskje ikke starte på nytt, men kan vi annet enn å være hverandres skjebner og ledsage hverdandre så godt vi klarer?

PS
I morgen prøver jeg Bella.

COP15, dag 0

Leggetid.

I morgen reiser jeg til København. Først og fremst for å observere, ta del og lære. Og ikke minst for å delta i demonstrasjonen lørdag for en rettferdig bindende avtale med kutt som monner.

Det blir sikkert mye kaos, misforståelser, kø og tid på transport. Men det skal nå sikkert gå greit, og jeg har nå for øvrig også tenkt å bruke tiden på noen gode måltider og å være sosial.

Klimakrisen kan gi en enorm følelse av avmakt. Det snakkes med engasjement og oppriktighet. Men utviklingen går i feil retning. Og i Norge slippes det nå ut mye mer enn for 20 år siden.

Hvorfor det?

Klimaproblemet viser nødvendigheten av å tenke nytt i forhold til virkemidler. De tradisjonelle verktøyene innenfor økonomifaget har ikke vist seg særlig egnet til å løse problemet. Det er heller ikke nok å satse ensidig på teknologiutvikling. Også samfunnsvitere må på banen med nye oppfinnelser. Kall dem gjerne «sosiale innovasjoner» eller «politiske teknologier» som gjør det mulig å utvikle kunnskap om hvordan gode teknologier kan brukes i utviklingen av et bedre og mer miljøvennlig samfunn.

Nå er det i hvert fall leggetid.