Hva er meningen med SV?

SVs framtidige ledere er langt mindre viktig, enn hvilken kultur og hvilke ideer som preger partiet.

” Hva er meningen med livet,” spør ofte min snart åtte år gamle sønn. Svarene mine er stort sett dårlige og aldri politiske. ”For at vi skal ha det litt gøy,” er et svar han selv har lansert, og som han virker mest fornøyd med. Selve meningen med livet hører hjemme i religionen og/eller de private lidenskaper (eks.: litteratur, moderne dans, mat, fotball og i beste fall venner og familie), ikke i politiske fellesskap og ideologier.

Etter ekstremiteten, stormannsgalskapen og de omfattende krigene i forrige århundre, så er det jo også svært forståelig at man reserverer seg mot å putte for mye lidenskap og store følelser inn i Politikken. Resultatet er en post-politisk styreform. Flere kulturteoretikere har påpekt på at det er lettere å se for seg verdens totale undergang, enn at det skal komme et annet samfunnssystem enn kapitalismen. Vi kan si med Slavoj Zizek at vi alle er blitt ”fukuyamister”, for vi har i praksis sluttet oss til ideen fra historikeren Francis Fukuyama om at vi er kommet til historiens slutt. Alle fra høyre til venstre mener at global markedsøkonomi og representativt demokrati er den endelige løsningen.

Men kapitalismen medfører jo en rekke problemer: Økonomisk ulikhet forsterkes, tapere marginaliseres, det grunnleggende kravet om vekst har til nå ikke vist seg å være økologisk bærekraftig og kraftige kriser er en nødvendig del av systemet. Lille SV i lille Norge kan neppe alene åpne opp historien for alternativer til kapitalismen. Men fram til og med sommeren 2008 brukte SV sine små flittige muskler på Verden til Venstre – en prosess hvor alliansepartnere, sympatisører og partimedlemmer ble invitert til å heve blikket. Det eksplisitte målet var å få fram at politikk ikke bare dreier seg om det muliges kunst, men også om å utvide rammene for hva som er mulig. Prosessen motiverte mange medlemmer og sympatisører og åpnet en liten sprek i den politiske fantasiløsheten. Det finnes alternativer! SV ga rom for å se tiår framover og tenke over meningen med sitt eget liv som et politisk aktivt menneske.

Nå virker det derimot som om den rød-grønne-regjeringen er i ferd med å bli den eneste meningen med SV. Verden til Venstre er ingenting annet enn en død nettside og til siste nummer av partiavisen Venstre Om forteller lederen av arbeidet med nye prinsipper, Bård Vegar Solhjell, at den rød-grønne-regjeringen er noen mer enn en koallisjon av ulike partier – noe langt mer langvarig og permanent. ”Vi er alle tilhengere av det rødgrønne prosjektet,” heter det i selvpresentasjonen til det nyetablerte rød-grønne-debattforumet i Oslo, som virker å være etablert på samme grunntanke. De har invitert til debatt mellom eksperter og rød-grønne topp-politikere. Det var nok en nærliggende ide som lå til grunn for at flere av SVs tillitsvalgte kunne fortelle at ”vi vant valget,” selv om partiet ved forrige valg hadde mistet mer enn en fjerdedel av oppslutningen sin.

Partier har ingen egenverdi, og er slik sett helt meningsløse. Det avgjørende er hva de kan skape av forestillinger, begreper, mobiliseringer og store og små endringer i historien. Om vi mener at det rød-grønne-prosjektet er det historiske endepunkt, og så langt det er mulig å tenke seg den politiske utviklingen, så synes jeg det er litt vanskelig å forklare hvorfor vi skal opprettholde SV som eget parti. Det er jo rom og mulighet for å vinne støtte for opposisjon til regjeringen innenfor Arbeiderpartiet både når det gjelder miljø-, asyl-, utenriks- og skattepolitikk.

Hvorfor skal vi drive med det eget parti?
Jo, meningen med SV burde være å vise at det finnes muligheter for å drive en annen politikk, og å kunne forestille seg en annen verden. Det finnes ingen fasitsvar på hva som er den beste måten for å presse fram nye tanker. Men i dag finnes det kun en mindre vilje hos sentrale tillitsvalgte til å stange mot og gå rundt det som hevdes å være ”urealistisk” eller ”umulig”, slik helt sikkert kvinnelig stemmerett, 8-timersdagen, lovfestet barnehageplass eller Bybanen i Bergen mange ganger ble omtalt.

Hvordan er det blitt slik at den rød-grønne regjeringen er i ferd med å bli selve meningen med SV? Den allmenne fantasiløsheten og mangelen på selvtillit hos venstresiden i Europa er selvsagt en viktig grunn. Men om vi skal gå til det mer spesifike med SV etter 2005, så produksjonen av en sterk applauskultur en viktig årsak. Denne er bygget opp gjennom et systematisk arbeid fra stortingssekretariat og partikontor. Publikasjonene ”500 dager – 500 seire” og ”Vi gjør Norge Rød-grønt” kan være et godt bilde på utviklingen. Her gjøres det ingen analyser, her vektes det ikke mellom store og små spørsmål. Det bare lages lange tematiske lister av ”alt” man har oppnådd i regjering tross sin begrensede størrelse. (Ut i fra denne suksessformelen så har man jo for øvrig bedre forutsetninger for å være tilfreds etter man gikk fra en oppslutning på 8,8 til 6,2%). Det tas også få initiativ til debatter fra partikontor og medlemsavisen har ikke plass til debatt eller annen form for meningsbryting.

Det er garantert en stor påkjenning å sitte i harde løpende forhandlinger med maktpartiet Arbeiderpartiet, og jeg har stor forståelse for at SVs sentrale tillitsvalgte har behov for godord og noen klapp for å mobilisere nok krefter. For øvrig førte den tidligere svært utbredte dissenskulturen i SV, kombinert med et naivt forhold til massemedier, til enorme mengder politisk støy. Noe måtte gjøres for å få arbeidsro, men nå som applausproduksjon er i ferd med å bli den dominerende funksjon ved partiapparatet, står partiets ansikt fare for å ende opp i en latterlig grimase –foran et hode uten ører. At SV utvikler en bedre balanse mellom applaus og diskusjon, mellom å sende og motta budskap er langt viktigere enn hvem innehar de formelle posisjonene i toppen av partiet. Ideene, kulturen og partiet vil nok alltid være viktigere enn individene på toppen.

Meningen med SV er nok ikke alene ”å ha det gøy”. Men er det ikke et mål å holde historiens råk åpen? Bør ikke SV konkret vise og insistere på at det finnes alternativer til den ikke bærekraftig og urettferdige økonomiske logikken som styrer oss? Råken kan ofte holdes åpen gjennom relevant samarbeide med andre partier, organisasjoner og bevegelser, men samarbeidet har jo i seg selv har jo ingen egen mening.

Espen Edvardsen
Varamedlem av Bergen Bystyre

Reklame