Det var en gang et SV-menneske

Et blogginnlegg om boken SV fra Kings Bay til kongens bord

TV-serien Det var et gang et menneske var en del av barndommen min og nå ligger den som DVD-boks i stuen. Serien er kronologisk og tar for seg alle tider med de samme karakterene (bla. den kloke hårete gamle mannen, hovedskurken (med rød nese), bi-skurken (med rød-nese) og den vesle mann med sin kone og en sønn). Serien formidler faktiske historiske hendelser, men har et a-historisk trekk ved å skape et inntrykk av at menneskene og konfliktene er de samme til alle tider, og ikke minst ved å ha utviklingsoptimistisk syn (det går alltid framover).

Jeg likte Det var en gang et menneske som barn, jeg har vist serien til mine egne (som ikke var like entusiastiske) og serien vekket min interesse for historie. Men som historisk framstilling har den selvfølgelig en enorm svakhet ved at den ikke får fram historiske endringer av hva et menneske er, har vært og hvor radikalt ulike forståelsesformer mennesker har levd og lever innenfor til ulike tider.

Det er flere måter å få fram slike historiske forskjeller på. I julen leste jeg Finansdepartementets historie 1965-1992. Boken har fått kritikk for å ikke ha et eller flere overordnede teoretiske perspektiver (for nettopp å klare jobben med å historisere), men jeg synes den likevel klarer å få fram den “tidsåndene” ved å være nitidig i beskrivelsene av hvilke faglige diskusjoner som foregikk i det mektige departementet. Boken fortalte meg også at det er minst like viktig å kjempe for å forandre de rådende ideene, som å kjempe for regjeringsmakt.

Spartacus forlag har alliert seg med SVs sentralstyre og sørget for at boken SV Fra Kings Bay til kongens bord er blitt en semi-autorisert historiebok om SV, boken markedsføres via partiet og de ligger leseeksemplarer i partilokalene i Bergen . Det er mitt klare inntrykk at det regnes om litt illojal av en SVer forholde seg kritisk til denne boken.

Politikk handler om å moblisere mennesker og om å endre lover og fordeling av penger. Men det dreier seg også om å skape og kjempe for ideer. Når SVs sentralstyre har latt en kommentarjournalist med kjærlighet til “kjendiser” og konflikter skrive en historiebok om SV, så er det helt definitivt et politisk valg. Jeg skal snart komme til bake til om det er et lykkelig eller ulykkelig valg SV.

Det fjorten sider lange kapittel 17 i “SV-historien” er meget interessant. Det illustrer med statistikk hvordan SF/SV har gått fra å være et parti for mannlige industriarbeidere til et parti for offentlig ansatte kvinner med høyere utdanning. Men det er begrenset hvor dypt man kan gå over fjorten siden. For de som vil lese mer om denne endringen, så vil jeg ha lest (gjerne på nytt) Magnus Marsdals utmerkede bok Frp-koden.

De øvrige 17 kapitlene i “SV-historien” har fravær av statstikk, forsøk på grundige beskrivelser av tiden, men er i all hovedsak preget av kommentarjournalistikken sin kjærlighet til kjente mennesker og eksplistitte konflikter. Vi får noen små glimt av livet til noen aktivister på Lillehammer og Stavanger, men det blir nærmest med noen bisetninger. Forfatteren Frank Rossavik har begrunnet dette med at; han måtte skrive om personer folk kjente til om det skulle bli interessant (jfr. lanseringsmøte på Studia torsdag). Markedsmessig kan kanskje det være en riktig vurdering, men det er ikke noe godt kriterium for hvordan på en best mulig måte beskriver SF/SV i ulike historiske perioder.

Den omtalte boken er underholdene med sine fortellinger om gamle kjente SV-fjes (spesielt morsom er historien om jakten på Tande P.) , og som politisk kommentarjournalistikk er den jo bra (han har studert protokollene og avisartiklene). Men, som sagt, kommentarjournalistikken har sine klare begrensninger (aktørorientert, historisk endismensjonal og utviklingsoptimistisk (slik som i Det var en gang et menneske) . Og de samme begrensingene har denne boken.

Kapitalismens triumf er i dag så overveldende at det er lettere å se for seg verdens totale ødeleggelse enn et annet økonomisk system. SV hadde i sin første fase av regjeringsdeltakelsen til hensikt å både være en pådriver for konkrete kortsiktige forbedringer, og samtidig utfordre rammene for politikken. Denne tobeinte partivisjonen ser ut til å nå være erstattet til fordel for en stadig mer blankpolert seiersøyle. Nestleder Audun Lysbakkens utvikling fra tvisynt regjeringskritiker og systemkritiker til ansvarlig og tilkneppet statsråd er i denne sammenhengen meget illustrerende.

I denne situasjonen hadde SV fortjent og trengt en bok som ikke er preget av kommentarjournalistens intellektuelle latskap og evne til å se det samme overalt til alle tider, men heller en bok som kunne få fram hvordan ideene og kulturen i SV har forandret seg. Aller mest hadde partiet trengt en bok som evnet å beskrive sammenhengen mellom SV og de store endringene i kultur og samfunn fra 1950-tallet. Dette handler ikke minst om kvinnebevegelsen og kvinnenes rolle, og den høyrepopulismen som fra 1970 vokste fram og endret hele partilandskapet og styrkeforholdet mellom høyre- og venstresiden.

De gangene jeg blir fanget av den persondyrkende skrivestilen og tenkemåten , så ender jeg nesten alltid opp med Reidar T. Larsen som favoritt. Han formulerte allerede før SV fødsel i 1975, det som fortsatt burde være et viktig emne for SV (i en tale som vi takket være overvåking har tilgang til☺):

Hvis vi ikke lykkes – gjennom Sosialistisk Valgforbund – så skal vi være klar over at det ikke faller tilbake til sine gamle leier. Vi vil utvilsomt se en helt annen bevegelse som skyte vekst da – Anders Langes bevegelse – eller det kan være en annen som trer frem – som vil ha store muligheter til å fange opp de masser som nå er i bevegelse.

Ved forrige valg hadde SV 6,2%-oppsluting, avtakerne til Anders Lange hadde 22,9%

Reklame