COP15, dag 2

Naa sitter jeg paa Bellasenteret, som er der det «skjer». For en novise som meg, saa virker det ganske kaotisk. Og mye av dagen har gaatt med til kostaaing. Sikkerhetsko, akkrediteringsko, matko og kaffeko.

Har mott Naturvernforbundet sine myndighetspaavirkere Bard Lann og Lars Haltbrekken. De virker heldigvis som om de har kontrollen. De snakket om et nytt forhandlingsutkast, og om det ville bli godtatt som et grunnlag for aa forhandle videre. Lahn har jo jobbet med dette lenge og skrevet flere gode oppdateringer.

Jeg har hort paa ambassadoren i G77 sin tale til de frivillige organisasjonene, og fikk i jobb av Lars aa referere. Jeg sendte han denne sms-en:

Hovedbudskap: Staar paa 1,5 grader/350 bpp. Finansieringen maa opp til 400-500 mrd. USD. Forsvarer Kinas rett til vekst bl. p.g.a. stor fattigdom. Maner til lederskap fra spes. Obama («extended citizen of Africa») Ingen referanser til avtaleutkastet.

Naa er det like greit a komme seg vekk herfra. Forhandlingene vil gaa i mange dager, og mange av problemstillingene er kjent om ikke kjaere. Man kan nemlig ikke diskutere utslippskutt uten aa diskutere den skjeve fordelingen av verdens ressurser.

I Morgen er den store demonstrasjonsdagen. «Naturvernforbundet internasjonalt» vil starte klokken 10:00 med sin egen demonstrasjon fra et omraade ved hovedbandegaarden som gaar til sentrum og hoveddemonstrasjonen.

Jeg spiste tilfeldligvis med noen hyggelige svensker her som hadde vaert i Narvik. De lurte paa om jeg kjente en som het Elisabeth:)

COP15, dag 1

can we try again
to start a new and lovely story
that will shine a ray of light upon our hearts
and bring back long lost glory
of how it used to be
baby you and me
convinced we were each others destiny

Naomi Klein snakket i dag på Klimaforum09 om amerikaneres tendens til å ønske å slå på start-knappen. Om den manglende evnen til å erkjenne kolonialismen og den økologiske gjelden av hundreår med overforbruk. RESET. Starte på nytt.

Vi var innom Klimaforum09 (som er en standardutgaven av forumer; dreads, litt eldre fagforeingsfolk, intellektuell mv.), så spiste vi en god middag på Mandela.

OG

Så endte vi opp på det litt merkelige skipet Norrøna. Det som slo meg på vår gåtur mot skipet var den jeven motorduren. Og kom rett inn i avslutningen av i lanseringssamtalen av Klima forklart. Jeg synes forfatteren virket litt ufokusert, men jeg skriver på et tynt grunnlag.

OG DESSUTEN

Vi satt sammen med Erik Kolstad og Øystein Paasche, som har skrevet: Hva er klima? Konkurransesituasjonen burde være åpenbar.

Og vi hadde en ganske spennende diskusjon om forholdet mellom klimapolitikk og klimaforskning. Jeg mente at forskerne måtte ta jobben med å diskutere med skeptikere og folk som ikke jobber med faget. Kolstad og Paasche var uenige (kortversjon).

Kvelden endte opp på toppdekket av Norrøna med færøyisk øl og Bruce Springsteeen. Jeg satt og tenkte på det jeg hadde lest om vitenskapsteori i boken Kjønnsteori rett før vi gikk på flyet til København. Om objektiv kunnskap er mulig, og eventuelt hvordan.

Helt i slutten av den siste ølen tenket jeg: Kan vi i grunn annet enn å danse sammen inn i mørket av begrenset kunnskap? Vi kan kanskje ikke starte på nytt, men kan vi annet enn å være hverandres skjebner og ledsage hverdandre så godt vi klarer?

PS
I morgen prøver jeg Bella.

Fra genser til dress og slips

68-opprøret og dets avleggere utover 1970-tallet har vært hegemoniske tradisjon for den radikale venstresiden. Men med stadig større gjennomslag preger nå nye generasjoner den radikale venstresiden med det nye tanker og ideer.

Jeg som skriver dette var født på 70-tallet, men var politisk involvert og engasjert i siste halvdel av 90-tallet og 00-tallet. Heller ikke jeg har noe allvitende nøytralt utkikkspunkt, og at jeg føler behov for å skrive dette skyldes trolig at jeg studerte humaniora og samfunnsvitenskap på 90-tallet. Absolutt ingenting er vel mer 90-talls enn refleksjoner over refleksjoner. Noe man selvfølgelig kan reflektere over.

Selvsagt kan verken 70-tallet eller 00-tallet sies å være helt entydige, det er jo flere helt og delvis motstridende tanker og tendenser som har konkurrert om å definere tidsånden. Men jeg vil hevde at det er mulig å finne noen distinkte trekk ved den radikale venstresiden på 00-tallet som skiller den helt klart fra 68-generasjonen.

Hva er i så fall disse trekkene?

Her er to forslag:

1 Generell og upresis vekstkritikk er erstattet med en forholdsvis naiv teknologioptimisme.

Jeg synes dette generasjonsskiftet kommer fram i henholdsvis Knut Kjeldstadli (f.1948) og Andreas Tjernshaugen (f.1972) sine innlegg i boken Kan hende det gjelder å redde vår jord.

Motsetningen mellom vekstkritikk og teknologioptimisme kom veldig tydelig til uttrykk på SVs landsmøte i 2005 hvor en del av møtet ikke ønsket noen form for gasskraftverk, men flertallet ønsket gasskraftverk med karbonfangst og lagring.

2 Kampen for mangfold og individuell autentisitet utfordres av en lengt etter det autentiske folket

68-opprøret og 70-tallet sprang ut en motstand mot en formell, hetroseksuell, rasistisk og mannsdominert samfunnsorden. Kortversjonen er homser med lille skjerf som har afrikanske venner og er ”seg selv”. Og jeg mener blant annet å merke denne tidsånden i den personlige retoriske tradisjonen jeg finnes hos mange av de venstreradikale som ble født på 50- og 60-tallet.

En illustrasjon på hvordan den personlige autentisiteten ble satt i høysettet er SV-leder Erik Solheim kunne avvise deler av SVs program. http://www.samtiden.no/08_4/art1.php Og denne autentisiteten har preget og gitt suksess til både han og hans etterfølger Kristin Halvorsen.

Også i klesveien fikk dette sitt uttrykk. Genseren for Solheim, og ofte den røde jakken for Kristin.

Den svært velskrevene boken Frp-koden (2007) har nærmest fått en kanonisk status på den radikale venstresiden. Det politiske hovedbudskapet er at venstresiden må slutte å mobilisere på konflikter langs ”verdiaksen” (minoriteters rettigheter, u-hjelp, miljøvern osv.) og heller må mobilisere langs ”økonomiaksen” (skatt, ansattes makt mv.) For om ikke, så vil venstre
siden fortsette å tape oppslutning og høyrepopulismen vil vinne enda mer terreng.

Jeg klarer ikke å konkludere klart i forhold til hvordan denne lengten etter folket kommer til uttrykk. Men la meg starte med å være overfladisk:

SVs nestleder, Audun Lysbakken, har erstattet Solheims genser med dress og slips.

Om jeg skal prøve å antyde noen tendenser i forhold til politikk, så kan kanskje det enorme fokuset på direkte demokrati plasseres inn i en slik lengt. Lysbakken (Skjerves) bok Deltakerne er først og fremst opptatt av å gi positive beskrivelser av ”vanlige folk” sine bestrebelser på å styre.

Men i likhet med 68-tradisjonens lengt etter det ekte og individuelle, så har kanskje denne ”nye” tradisjonene noen blinde flekker ved seg: Hva med de som ikke er ”folk”/ ”demos”? Hvordan skal man forholde seg til de som ikke har direkte rettigheter i demokratiet?

Hvem er det som ikke er ”folk”, da?

Det er truede dyrearter og naturtyper og ikke minst framtidige generasjoner av mennesker.

Det er asylsøkere og flyktninger eller innvandrere uten stemmerett.

Det er mennesker i andre land som rammes av kriger (som tidvis drives av Norge).

En slik blind flekk viste seg kanskje en av Deltaker-forfatterne (Ingar Skjerve) i et inervju med Klassekampen på mandag (dessverre ikke nettpublisert) ikke kunne tilstå at ”folkets” innføring av et minaret-forbud i Sveits viser en klart problematisk side ved direktedemokrati.

PS
Jeg skulle gjerne svart på den den Knausgårdkritikken/spørsmålet fra Øystein, men jeg har kommet helt ut av «det». Jeg må få kjørt i gjennom, i hvert fall, den andre kampen. Også må jeg få lest en gang til den anmeldelsen som sammenligner Knausgård med selveste Jesus:-)

Hordalands Nord-Norge?

Jeg pleier av og til sammenligne Hardanger med Nord-Norge. Område med storstilt natur og verdifulle naturressurser, men som preges av fraflytting og forgubbing fordi vår nasjonal investeringskraft tas ut i offshore og megakonsum – oljeplattformer og kjøpesentre.

Noen Hardinger liker sammenlikningen, andre ikke. Jeg synes det er litt vanskelig å forstå seg på disse hardingene. Tidvis har de en vidunderlig brutal humor, som da Bjørn Lothe øsnket velkommen til et møte i Ullensvang Heradshus med å fotelle at det var det området med mest radon (helseskadelig gass) i hele regionen. Men av og til er de veldig tilkneppet og forsiktige.

Men sånn er de kanskje i Nord-Norge også, egentlig? Og kanskje går det mot slutten for regionale karakteristika i globaliserings tidsalder?

I dag burde jeg vært foran Stortinget klokken 14:00. Det skal protesteres mot den 90 km lange monstermastlinjen i Hardanger. Bortimot alle i Hordaland er mot denne linjen. Men likevel er det mer sannsynlig at det blir bygd, enn at den ikke blir det.

NVE har sagt ja, og nå ligger spørsmålet som en ankesak i Olje- og energidepartementet. Monstrene kommer kanskje.

Men det kjempes hardt for å holde monstrene unna Hardanger. Det er etablert en egen folkeaksjon i Hardanger og i innspurten har det via pengegaver fra velgjørere blitt etablert en egen profesjonell kampanjeorganisasjon.

Saken handler først og fremst om vern av naturmangfoldet og store landskapsverdier. Men den handler også om fordelingen av makt i Norge. Bygges monsterlinjene i Hardanger på tvers av den massive motstanden i Hordaland, så har vi et urettferdig styringssystem i Norge. Eller som BT sier: «Monstermaster gjennom vestlandsnaturen vil vera eit inngrep med kolonialistiske kjenneteikn.»

Du kan delta på underskriftsaksjonen mot monstermaster her!

Tatt av kraften

Jeg kjente det måtte skje.
Kraften tok kontrollen over meg.

Og både jeg og sykkel deiset i bakken på Bergens Broadway.
På brosteinene mellom Logen og Ole Bull scene lå jeg uten en sko og med en blødende finger.

– Går det bra? Spurte en kvinne kledt i en svart kåpe. Heldigvis var det henne og ikke mannen med ljåen som sneiet forbi. Jeg mistenker alstå overhodet ikke den svartkledde kvinnen for å være en heks, men når jeg lå der utenfor det som pleier å være Festspillene i Bergen sin hjemmebane med en blødende finger, så kunne ikke la være å tenke på Anna Pedersdatter. Hun som kanskje var en heks.

– Ja. Svarte jeg og skammet meg noe forferdelig, fikk på meg skoen og hastet fra åstedet og det som med stor sikkerhet ikke var en heks.

Det har blitt en tradisjon med brostein i Bergen, og de er svært ofte under kulturminnevernets vinger. Men er det ikke en dårlig ide med brostein i en by hvor det så ofte regner?

Kanskje. Men det største problemet er vel at brosteinen virker som en liten del av en helhetlig strategi for å forhindre sykling i Bergen sentrum. Og det har vært vellykket: 3% av alle reiser i Bergen foregår med sykkel, mot 10% i Trondheim.

Det er vel nå på tide med en strategi for meg sykling?

Men på Bergens Broadway kommer det nok alltid å være brostein, der hjeper det nok med litt mindre fart og litt mere vett enn det jeg hadde i dag.

Reklame, reklame, reklame, reklame, reklame, reklame, reklame, reklame ….

Mengda med reklame i posten kan reduserast drastisk ved å innføre eit prinsipp om at berre dei som aktivt seier ja, skal få uadressert reklame i posten.

Fra SVs partiprogram 2009-2013

Nå sender regjeringen, under ledelse av statsråd Audun Lysbakken, ut en brosjyre med to klistremerker. Dette er et bra tiltak, men for SV som miljøparti så bør de ikke framkalle noe annet enn en svært nøktern tilfredshet.

I denne miljøsaken har høyresiden og sentrum en langt bedre løsning enn den rød-grønne regjeringen. Men en speilvending ville ført til oppsigelser hos på mitt tidligere arbeidssted, Postens leggemaskinenhet. Det er nok den viktigste grunnen til at regjeringen viderefører en reservasjonsordning.

I tillegg er det nok sannsynligvis slik at det ville blitt enda flere innstikk i avisene, dersom posten ikke får dele ut til alle (bortsett fra de som har reservert seg). Noe som kanskje er greit, for på de verste dagene er BT så full av innstikk at forsiden burde vært påført en advarsel for folk med ryggproblemer.

Fugl fønix-erklæringen

En del tyder på at det vil komme et fellesdokument fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i dag. En ny regjeringserklæring, en Soria Moria II.

Den vil hele dagen igjennom bli drapert i store ord som ”historisk” mv.

Jeg skal passe meg for å forskuttere noe av innholdet og jeg tviler ikke på at SVs forhandlere har stått knallhardt på. Men det er et par faktum som gjør at man ikke skal være alt for optimistisk:
– ”Oljepartiet” DNA er blitt enda større
– Det er nærmest umulig overfor velgerne og ikke bli enige og komme med en felles erklæring.

Arbeiderpartiets forhandlingsposisjon har altså blitt enda sterkere. Det gjør at jeg frykter at det går med Soria Moria II som med oppfølgere flest. Den blir litt daffere.

Det er mitt klare inntrykk at svært mange fagforeninger og frivillige organisasjoner fra 2005 og fram til i dag er blitt mildere i sin kritikk av myndighetene. En åpenbar årsak er at man har fått gjennomslag for flere av sine krav, men en annen mulig årsak er at man ikke vil klage av frykt for å indirekte støtte opp om høyrepopulismen. Det er som om det i det stille har vokst fram en lojal rød-grønn fellesfront.

På gitte tidspunkter kan en slik fellesfront kanskje ha noe for seg, men den kan også virke passiviserende og bidra til at det legges lokk på utolmodige krefter som vil se resultater.

Fra 2005-2009 har regjeringen gjort en rekke positive politiske endringer. Men vi står overfor store utfordringer:
– Forskjellene i Norge har økt de siste 25 årene, utviklingen har ikke snudd ( men flatet ut). Og fattigdommen er svært synlig i de største byene.
– Norge har hatt vekst i utslippene av klimagasser.
– Norge fører ikke en asyl- og flyktningepolitkk i tråd med våre humantiære og rettsstatlige idealer, men velger heller å være en del av Festning Europa.
– En av verdens dominerende millitærallianser driver aktiv angrepskrig, og hevder at det skaper fred

Soria Moria II kommer (svært trolig) kun i begrenset grad til å svare på disse utfordringene (og i noen grad være i direkte konflikt med dem), og regjeringen kommer ikke til å være svært opptatt av å løse disse utfordringene (selvsagt vil regjeringen snakke masse om klima, men det vesentlige er jo resultatene). En Ap-dominert regjering kommer til å ha fokus på stø kurs, først og fremst.

I Klassekampen har både Ingrid Fiskaa og Dag Sejerstad i sine kommentarspalter vært inne på det faktum at:
Den rød grønne regjeringen er kun en nødvendig, men slett ikke en tilstrekkelig forutsetning for at samfunnsutviklingen går i riktig retning.

Så kanskje burde man lage en fugl fønix-erklæring? Et dokument hvor alle fagforeninger og frivillige organisasjoner erklærer vilje til å i større grad være krefter med egne dagsordener og et tydeligere blikk på de store målene: Mindre forskjeller og mye mindre klimagassutslipp.

Og for øvrig: Er det ikke på tide å avslutte krigen i Afghanistan?

Er miljøpolitikk sektorpolitikk?

SV deltar nå i regjeringsforhandlinger med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. I forbindelse med regjeringsforhandlingen foregår det en offentlig diskusjon om hva som er viktig. Avisen klassekampen er en viktig arena for hva som skal være viktig for SV.

I dag har de en sak (kun delvis publisert på nett). Hvor tre faglige tillitsvalgte Steinar Nørstebø, Heidi Larsen og Per Østvold er intervjuet og sier mye som jeg er enig i. Hovedbudskapet tolker jeg til å være noe slikt som at SV skal være et bredt orientert velferdsparti med stor vekt på hva som skjer i arbeidslivet.

Men som et, delvis artikulert, bakteppe for denne analysen ligger det at miljøpolitikk er en sektorpolitisk, sær- og enkeltsak. Klimakrisen er i gang, og under valgkampen møtte vi forskere fra Bjerknessenteret som mente at krisen kunne være verre enn det FNs klimapanel til nå har hevdet. Til tross for dette øker de norske utslippene jamt og trutt. Dette vil kunne føre til avskoging, tørke, flom som igjen vil føre til sult, sykdom, konflikter. Situasjonen skriker på politisk handling og effektive grep.

Valgresultatene til SV, Venstre og Krf. kan tyde på at det akkurat nå er lite velgeroppslutning å hente. Men dette kan jo ikke være et vesentlig argument for å kjempe for de politiske løsningene vi mener er viktige, riktige og nødvendige. Politikk handler vel om å kjempe for det man mener er riktig og klokt for fellesskapet? Om det var slik at popularitet var det eneste målet på politisk suksess, så burde man vel heller satset på tivolidrift.

En dag et stykke ut i fremtiden

I dag blogger jeg en vits som jeg fikk tilsendt på e-post.

En dag et stykke ut i fremtiden:
Jens Stoltenberg er død og kommer til himmelen hvor han blir møtt av St. Peter.

St. Peter ser litt forlegen ut: Eh, «velkommen» får han omsider sagt.»
– Takk», sier Jens, «jeg tenkte nok jeg ville ende her».
– Nja, sier St. Peter, «du har jo i det store og hele oppført deg ganske anstendig så vi vil gjerne ha deg her. Men forstår du, det var litt konkurranse om å få deg, og faktisk var vi nødt til å inngå en liten avtale
med djevelen.
– «Avtale!», utbrøt Jens, synlig rystet.
– «Det er ikke så ille», sier St. Peter, «men han mente han hadde de fleste av dine venner likevel. Så nå har vi avtalt at du får lov til å tilbringe et døgn i helvete og ett i himmelen. Så kan du selv velge hvor du vil være resten av evigheten etter det».

Jens protesterte litt, men avtalen var allerede inngått. Så St. Peter viste ham veien til heisen, de tok farvel og på gjensyn om et døgn. Jens trykket på Helvete, kjørte heis i lang tid og endte foran en stor, sort port. Da han ringte på gikk døren øyeblikkelig opp og djevelen selv møtte ham.

– «Jens, gamle venn! Kom inn!
Jens gikk inn og kikket rett på en gigantisk golfbane. Mange av hans gamle politikervenner gikk rundt og spilte golf og pratet. Banen var perfekt. Det var varmt, overalt spratt det frem pene, lettkledde djeveldamer som serverte kjølige drinker. Jens spilte hele dagen og på kvelden hadde Lars Sponheim,
som døde like før Jens, forberedt en gourmetmiddag med den beste vin og alt hva hjertet kunne begjære. Døgnet i Helvete gikk fort, og før Jens visste ordet av det kom en liten djevel og viste ham veien til heisen.

Da Jens kom inn i himmelen var han ettertenksom, men også der ble han tatt godt i mot. Han ble kledd i engleklær og fikk utlevert en harpe. Resten av dagen spaserte han fra sky til sky, hørte fuglene synge og spiste friske frukter. Senere fikk han vondt i magen av all frukten og ble kanskje litt lei av Kristin Halvorsen og Navarsete som satt på en sky ved siden av og harpejammet i fem timer i strekk. Snart dukket St. Peter opp.

– «Nå har du hatt ett døgn hvert sted», sa erkeengelen. «Har du gjort ditt valg?»
– Hmm, sier Jens. «Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle si det, men kanskje hører jeg tross alt til i helvete. Det er nok det beste stedet for meg».

St. Peter var målløs og forsøkte å få Jens til å ombestemme seg, men han var fast bestemt. Enda en gang ble han fulgt til heisen, og de tok farvel. Også denne gangen lukket djevelen selv opp da Jens ringte på. Han ble lukket raskt inn. Jens så seg omkring i det svovelstinkende infernoet hvor hans gamle venner vred seg i smerte. Ingenting lignet det han hadde opplevd bare ett døgn tidligere.

– «Men…» sier han, «men, hvor er golfbanen? Og de kalde drinkene? Og de lettkledde damene?»
– Ah, sier djevelen. «Du forstår, i går førte vi valgkamp. I dag har du stemt på oss!»

Passord NATUR til 2077

Stortingsvalget 2009 er historie – nå må vi leve med konsekvensene.

I følge en undersøkelse fra Synnovate har ikke velgerne i Norge vært så opptatt av miljøvern siden 1989. Før valget var det en rekke analyser av partienes programmer og kandidater i forhold til miljøspørsmål. Analysene var forholdsvis entydige: Venstre og SV var best med Krf hakk i hæl.

Når man leser valgresultatet, så lurer man på hva som har foregått i landets stemmeavlukker. Hva er det som gjør at en økende miljøinteresse fører til økt oppslutning om Høyre, Arbeiderpartiet og Frp?

Bloggeren Hildegunn har sin egen teori.

Men jeg tror ikke petroleumsindustrien i Norge står bak massivt valgjuks. Men vi får vente til de internasjonale observatørene kommer med sin endelige rapport:-)

Årsakene til valgresultatet kan være flere. Kanskje mener folk, i motsetning til miljøorganisasjonene, at Norges tre største partier med god miljøpolitikk. Eller kanskje lot ikke velgerne miljø avgjøre partivalget, selv om de mente det var viktig?!

Uavhengig av hva som er årsaken. Så er en ting klart:
Vi trenger en mye sterkere uavhengig miljøbevegelse. En bevegelse som har kraft og argumenter nok til å utfordre den sittende norske regjeringen og sørge at den neste blir grønnere enn den forrige.

DERFOR: Send passordet NATUR til 2077 og bli medlem av Naturvernforbundet. Naturvernforbundet jobber både i forhold til å hjelpe enkeltpersoner med å leve mer miljøvennlig og med å påvirke politikere til å gjøre mer miljøvennlige valg på vegne av oss alle.

Send passordet NATUR til 2077

De som har behov for å få et klarere bilde av hva Norges største demokratisk styrte miljøorganisasjon gjør kan gå inne på de sentrale hjemmesidene eller til sidene til fylkeslaget i Hordaland.